Osl: Spesialbagasje - Desember 2007

Den som sover synder ikke, heter det. Men jeg har sovnet på jobb, jeg har sovnet på vakt og jeg har sovet på møter. Var kanskje ikke det en smule syndig? I natt sov jeg på transportvognen for spesialbagasje. For de setene som er ment for folk – trukket i mykt, kubrunt skaidyrskinn – var opptatt, og en virvel av trøtte passasjerer snurret stadig rundt på jakt etter en hvilestund. Som en forvokst utgave av stolleken.

Jeg fikk en hel transportvogn for meg selv, og ble heldigvis ikke ekspedert i løpet av natten. Har sovet bra, jeg som ellers har problemer med søvn. Kanskje vissheten om at det er ferie virker som en slags sovehjertetransplantasjon. Men det var kaldt. Ti kuldegrader forsøker alle å trenge seg inn gjennom flyplassterminalveggene.

Før jeg leverte sekken, plukket jeg opp toalettmappen for å pusse tennene. Den var klissete inni. Ikke så lurt å helle såpe på krydderflasker, heller ikke renset grønnsåpe. Nå har jeg lært det. Og når såpen kommer seg ut av sånne flasker, betyr vel det at alle slags skumle bakterier kan komme seg inn, altså at krydderet du kjøper i butikkene kan være infisert? Såpen var ment til rensing av sår, og jeg har ett på høyre pekefinger som nesten var grodd. Like etter at jeg hadde kastet restsåpen, åpnet såret seg glisende igjen, for det er umulig å holde såret finger unna småskarpe objekter.

¡Bienvenida a Cuba!

Fra høye takbjelker i publikumshallen til José Martí flyplassen henger flagg fra alle vennligsinnede nasjoner. Det gjør et imponerende inntrykk, vitner om at USA sin blokade er hullete som de kubanske veier og gater, som kubanernes entusiasme for revolusjonen. Når en full jumbojet fra Europa lander, sitter 22 passkontrollører klar i hver sin luke. Politifolkene i oddetallslukene er synlige fra køen, de andre ser man ikke før man står rett foran. Jeg gikk for en synlig, den korteste, nummer 13. Taper bestandig likevel, så det spiller egentlig ingen rolle hvilken luke jeg velger. Etter en stund med lav framdrift, dukker hodet til fenriken i nummer 12 fram, og hun roper at den er stengt. Så trer hun ut av sin boks, låser og går sin vei. 12-køen flytter seg horisontalt, trenger seg altså inn i min 13-kø. Ingen til 11-køen på venstre side. Ja, jeg taper uansett, tenker jeg, men du verden så mange måter det er å tape på. Rundt omkring går menige politifolk og holder orden på køen. Familier med små barn og folk i rullestol vinkes foran, der det er spesielt merket for sånt. Men plutselig klipper de min kø over rett bak meg, slik at jeg – som sto midt i – havner aller bakerst. Den utklippede køen loses høytidelig som en speidertropp fram til ventestreken foran luke 12, og blir stående og håpe på at førstemann skal bli vinket fram til luken. Man kan velge å le eller bli sur; etter en stund skjønner jeg at det er riktig å le. For, som sagt, fra køen har de ikke innsyn til buret, og folk står der lenge før de skjønner at det fortsatt er tomt. Til slutt fordeler de seg til de andre 20 radene. Ingen kommer til nr 13, jeg står bakerst i den aller lengste, for korporalen i min luke jobber omhyggelig: Av med briller, opp med hodet. Hun tar fotografi av hver enkelt, har et punkt på veggen bak seg som innvandrerblikket skal rettes mot. Navn og nummer sjekkes mot det ferdig utfylte turistvisumet som vi har med hjemmefra. Og det sjekkes sikkert mot listen for uønskede personer. Til slutt er jeg den aller siste – av en hel jumbojet – som står igjen, og jeg tjener noen sekunder på en forskyving til luke 14.

Organisert kriminalitet?

De bruker to transportbånd for å tømme jumbojeten for bagasje. Hver passasjer må da sjekke begge, altså pendle fra bånd til bånd. Effektivt for sjauere, forvirrende for kundene. Tenk om noen snoket til seg sekken min før jeg fikk se den! Det gikk selvsagt bra. Som det alltid gjør. Jeg tok bagasjen gjennom tollen og vekslet til meg konvertible pesos (CUC) i minibanken, men sedlene er for store. Som i Norge: Tusenlapper er det forbrytere og pensjonister som går rundt med. Jeg måtte stille meg i kø til manuelle vekslingsluker. To køer og fire luker. Snart forsvinner damen i den ene luken som rekrutterer kunder fra min kø. Dermed går naboraden dobbelt så fort, og etter et kvarters venting med lavt avansement, kommer en uniformert køordner og plasserer en kjernefamilie helt fremst i min kø. De peker på en sønn i rullestol, som skal kvalifisere for plassen i fremste rekke. Sikkert greit det, men hvorfor velge den køen som allerede har handikap? Den overtroiske, ville svart: ”fordi du står i den”. Og jeg er selvsagt overtroisk, skjønt jeg nekter å innrømme det.

En driftig mann spør om jeg trenger drosje, han kan frakte meg til byen for 15 pesos. ”Jo da”, svarer jeg, ”tar gjerne din, hvis du kan gi igjen på 50 pesos”. Det kan han selvsagt ikke, men han skal være klar når jeg har ordnet vekslepengene. Og det er han. Stirrer på mageskinnvesken min og anbefaler at jeg legger den ned i den vesle ryggsekken for sikkerhets skyld. Han vet jo at jeg nettopp har vekslet og tror nok at formuen ligger der sammen med de fertile bankkortene. Jeg svarer at jeg skal gjøre det seinere. Mannen er drosjepusher og leverer meg videre, som en stafettpinne, til en ung gutt som følger meg ut av terminalbygningen, forbi de offisielle drosjene og over parkeringsplassen. Gutten glor på magevesken min og ber meg legge den i ryggsekken. For sikkerhets skyld. ”Er drosjen din lovlig?” spør jeg. ”Jada”, forsikrer han og viser meg en blå Lada. Først bagasjen. Han åpner bagasjerommet bak i bilen, og jeg legger den store ryggsekken nedi og gjør meg klar til å entre baksetet. ”Du må legge resten av bagasjen der også”, sier han og peker på den vesle ryggsekken – som fortsatt er uten mageveske – og kameravesken som henger over skulderen min. Men det vil jeg ikke. ”Security!” insisterer han, et passord som pleier å skape aksept for de snodigste regler på en flyplass. Men jeg blir skeptisk: ”De veskene forlater jeg aldri”. ”Det må du!”, krever han. Jeg nekter fortsatt, og han mister interessen: ”Da får du finne en annen taxi”. Og det gjør jeg. Bærer bagasjen over parkeringsplassen og tilbake til terminalbygningen. I forsetet på en gul Lada sitter jeg med veskene på fanget og snakker om baseball, mens turen går til Calle Consulado i Centro de Habana. Kanskje var de så ivrige på å få mageveske, tilsynelatende med pass, kort og penger opp i sekken, slik at en alliert kunne benytte en stans i et lyskryss til å åpne bagasjerommet og stikke av med verdisakene før jeg fikk reagert. Det virket bra organisert.

Soy cubano, soy popular

Fotogalleri