Killing Fields, Killing Cave, Killing Dam

Killing Fields er gjerne assosiert med hovedstaden, Phnom Penh, og de museene man kan se der. Men hver region har sine hendelser, dokumentert mer eller mindre bra med minnesmerker. I dette området er det en grotte - Killing Cave - ved tempelet Phnom Sampeau, der fangene ble sluppet ned 10 - 20 meter for å bli knust mot steinene. Som bæreposer i en søppelsjakt. Noen fikk hodet kappet av eller knust allerede før de falt. De få som overlevde fallet, kanskje fordi de falt mykere på dem som lå der fra før, prøvde gjerne å løpe sin vei nede i grotten, tvekroket med hendene strukket ut og bundet sammen bak på ryggen, lik satsstillingen i stille lengdehopp. De skled og falt bare dypere ned for aldri å komme opp igjen.

Kambodsjas befolkning ble redusert med 21% under Røde Khmer. Knokler, hodeskaller og tøyrester har ligget i hauger nede i grotten, og selv etter sin død fikk de ikke være i fred. For noen begynte å stjele hodeskaller. Derfor ble det meste gravlagt mens noen levninger har fått den tvilsomme æren å bli låst inne i et stålbur som monument: Klesfiller, hodeskaller, knokler. Enda nærmere tragedien kommer vi ved å klatre dypere ned der bleke knokler fortsatt ligger i dynger blandet med klær. Blodet på veggene er svart.
"Det var så lett å drepe dem"; forteller vår guide Sokha Nhok.
"Bare et lite slag skulle til før de knakk sammen, utsultet som de var."

Selv var han 20 år i 1975, bodde i Phnom Penh. Han hadde mor, far og 11 eldre søsken. Ingen har han sett igjen siden. En av ideene til Khmer Rouge er at familier er en gammeldags innretning. Selv jobbet han med å grave vanningskanaler, slik tusener av andre slaver måtte gjøre. For eksempel et lite stykke unna Phnom Sampeau: Kamping Poy er blitt en fredelig innsjø med flere lag kilometer betongdike. Her kan man bade, fiske eller plukke lotus. Store lotuser, vakre og hellige med blader opp til ¾ meter i diameter. Diket og veien oppå er murt med tusenvis av slavehender. Sokha Nhok, forteller at likene ligger i rekker like under veidekket. Killing Dam. Vi snakker om historie som på det meste ligger 27 år borte. Hvis hvert av ofrene for Røde Khmer skulle få hver sin 10 minutters offisielle minnestund, ville minnestundene fortsatt pågå.

I begynnelsen av 1979 ble vietnamesiske soldater ønsket velkommen. Nesten uten motstand okkuperte de landet og jaget KR-soldatene ut. De kom som befriere liksom KR ble ønsket velkommen i 1975 da Lon Nol regimet ble jaget. Og som de fleste befriere hadde de selvsagt en annen agenda enn å befri landet. Befrieroppgaven var for verdensopinionen, plyndringen gjorde de for egen regning. Derfor var det rett, sier Sokha Nhok, også å støtte opposisjonen som dannet seg mot vietnameserregimet. Selv om også KR var del av denne koalisjonen. Tingene er ikke så enkle som de kan synes på avstand. Også ayatollaene ble ønsket velkommen til Iran. Idi Amin i Uganda likeså. Og selv despoten Milton Obote - som var blitt jaget av Amin - ble ønsket velkommen da han returnerte. Politikk er gjerne grusom og nesten alltid kynisk. Ved å støtte geriljaen, forlenget Vesten, FN og Thailand livet til Khmer Rouge og til lederne som selv i dag lever herrenes glade dager, for eksempel i nabobyen her, Pailin, der KR-lederen Ieng Sary er småkonge og selger edelsteiner til thailandske oppkjøpere.

Phnom Banan