Bibelsitater fra Feminismens Bibel: Sosial omgang

Det de først og fremst søker hos hverandre, er bekreftelsen på sitt felles univers. De diskuterer ikke meninger, de utveksler betroelser og oppskrifter, de sammensverger seg for å skape et slags mot-univers med verdier som kan vinne over mennenes verdier; når de er sammen finner de styrke til å rykke i lenkene, de avviser mannens seksuelle herredømme ved å betro hverandre at de er frigide, eller ved kynisk å gjøre narr av mannens seksuelle appetitt eller klossethet; de setter også et ironisk spørsmålstegn ved ektemannens og alle menns moralske og intellektuelle overlegenhet. De sammenligner erfaringer: svangerskap, fødsler, barnas sykdommer og husstell blir de vesentligste begivenheter i menneskehetens historie. Deres arbeid er ikke noe fag, men når de gir hverandre matoppskrifter og huslige råd, tilskrives de den samme verdighet som en hemmelig vitenskap basert på muntlige tradisjoner. Av og til fordyper de seg sammen i moralske problemer. "Leserbrevene" i damebladene gir en smaksprøve på denne utvekslingen; man kan knapt nok tenke seg en "hjertespalte" reservert for mennene, for mennene møtes ute i verden, som er deres verden, mens kvinnene må definere, måle og utforske sitt eget domene; de gir hverandre fremfor alt skjønnhetsråd, mat- og strikkeoppskrifter, og ber om hverandres mening; men tvers gjennom deres sans for å skravle og vise seg frem, føler man av og til at det kommer frem en ekte engstelse. Kvinnen vet at mennenes kode ikke er hennes, og at mannen til og med tar for gitt at hun ikke vil overholde den, siden han driver henne til abort, utroskap, synd, forræderi og løgner som han offisielt fordømmer; hun ber altså de andre kvinnene om å hjelp henne med å definere en slags "miljøets lov", en moralkodeks som er rent kvinnelig. Det er ikke bare av motvilje at kvinnene i det vide og brede kommenterer og kritiserer sine venninners oppførsel; for å kunne bedømme dem og vite hvordan de selv skal oppføre seg, må de ha mye mer moralsk oppfinnsomhet enn mennene. (side 642)

... det er sjelden at kvinnenes samforstand heves til et ekte vennskap; kvinnene føler seg mer spontant solidariske enn mennene. Men innenfor denne solidariteten overskrider de ikke seg selv mot hverandre; sammen er de vendt mot mennenes verden, hvis verdier de ønsker å tilegne seg, hver for seg og en for seg. Forholdet mellom dem er ikke basert på deres særegenhet, men blir umiddelbart opplevd i sin alminnelighet; og derved kommer det også inn et element av fiendtlighet. … Kvinnenes enighet kommer av at de identifiserer seg med hverandre, men nettopp ved dette imøtegår hver av dem sin venninne. …kvinnene [er] systematisk irritert på lærerinner, guvernanter, ammer, barnepiker som tar seg av avkommet, og på kvinnelige slektninger og venninner som hjelper henne med det hun har å gjøre; hun begrunner det med at de ikke respekterer "hennes vilje", at de ikke oppfører seg "slik hun hadde tenkt", men sannheten er at hun ikke har noen spesiell vilje eller tanker; det som irriterer henne, er at andre klarer hennes funksjon akkurat like godt som hun ville ha gjort. Dette er en av hovedårsakene til alle de familiekranglene og huslige diskusjonene som forsurer livet i hjemmet; den enkelte kvinne er desto ivrigere etter å være herskerinne som hun ikke har noe middel til å få anerkjennelse for sine spesielle fortrinn. Men det er særlig på kokketeriets og kjærlighetens område at enhver kvinne ser på den andre som en fiende... (side 645)

Faktum er at temaet kvinnen som blir forrådt av sin beste venninne ikke bare er en litterær klisjé; jo bedre venninner to kvinner er, jo farligere blir deres dobbelthet. Den fortrolige venninnen blir oppfordret til å se gjennom den forelskedes blikk, til å føle med hennes hjerte og kropp, så hun blir tiltrukket av elskeren, fascinert av den mannen som forfører hennes venninne; hun tror at hun er tilstrekkelig beskyttet av sin lojalitet til å kunne gi etter for sine følelser, dessuten er hun irritert over bare å spille en uvesentlig rolle… (side 646)

Kvinnene er fangekamerater, de hjelper hverandre med å holde ut i fengselet, ja til og med å forberede flukten, men befrieren kommer fra mennenes verden. (side 646)

Det finnes to kategorier menn med et yrke som utser dem til å bli fortrolige og formyndere: prestene og legene. (side 647)

… tre fjerdedeler av de mennene som blir forfulgt av erotomaner er leger; å kle av seg fremfor en mann representerer en stor ekshibisjonistisk glede for mange kvinner. (side 647)

Det hender at kvinnen etter kortere eller lengre trofast periode ikke lenger begrenser seg til å flørte og være kokett. Ofte er det av bitterhet hun bestemmer seg til å bedra sin ektemann. …hun … gir [snarere] etter for et ønske om å utfordre ektemannen enn for elskerens forførelseskunster: "Han er ikke den eneste mannen i verden – det finnes andre som kan like meg – jeg er ikke hans slave, han tror han er så lur, og så lar han seg bedra." Det kan hende at den bedratte ektemannen fremdeles har en livsviktig betydning for hustruen; på samme måte som den unge piken av og til tar seg en elsker for å gjøre opprør mot moren, for å vise at hun er misfornøyd med foreldrene eller for å være ulydig mot dem og bekrefte seg selv, på samme måte søker hustruen som er knyttet til ektemannen nettopp gjennom sin bitterhet, en fortrolig i elskeren, et vitne som betrakter hennes skadelidte person, en medskyldig som hjelper henne med å fornedre ektemannen; hun snakker stadig om ham under påskudd av å utlevere ham overfor elskeren, og hvis ikke elskeren spiller rollen sin godt, snur hun seg ergerlig vekk fra ham, enten for å vende tilbake til ektemannen, eller for å lete etter en annen trøster. Men svært ofte er det mer skuffelse enn bitterhet som kaster henne i armene på en elsker; hun møter ikke kjærligheten i ekteskapet, og det er vanskelig for henne å godta at hun aldri vil få oppleve den vellysten og nytelsen som hun har ventet forhekset på i hele ungdomstiden. (side 650)

Så lenge kvinnen gjør seg til slave og speilbilde av den mannen hun "gir seg hen til", må hun erkjenne at hennes utroskap river henne mer radikalt løs fra ektemannen enn gjensidig utroskap. (side 656)