 |
Bibelsitater fra Feminismens Bibel: Sosial omgang
|
Det de først og fremst søker hos hverandre, er bekreftelsen på sitt
felles univers. De diskuterer ikke meninger, de utveksler betroelser og
oppskrifter, de sammensverger seg for å skape et slags mot-univers med
verdier som kan vinne over mennenes verdier; når de er sammen finner de
styrke til å rykke i lenkene, de avviser mannens seksuelle herredømme
ved å betro hverandre at de er frigide, eller ved kynisk å gjøre narr
av mannens seksuelle appetitt eller klossethet; de setter også et ironisk
spørsmålstegn ved ektemannens og alle menns moralske og intellektuelle
overlegenhet. De sammenligner erfaringer: svangerskap, fødsler, barnas
sykdommer og husstell blir de vesentligste begivenheter i menneskehetens
historie. Deres arbeid er ikke noe fag, men når de gir hverandre
matoppskrifter og huslige råd, tilskrives de den samme verdighet som en
hemmelig vitenskap basert på muntlige tradisjoner. Av og til fordyper de
seg sammen i moralske problemer. "Leserbrevene" i damebladene
gir en smaksprøve på denne utvekslingen; man kan knapt nok tenke seg en
"hjertespalte" reservert for mennene, for mennene møtes ute i
verden, som er deres verden, mens kvinnene må definere,
måle og utforske sitt eget domene; de gir hverandre fremfor alt
skjønnhetsråd, mat- og strikkeoppskrifter, og ber om hverandres mening;
men tvers gjennom deres sans for å skravle og vise seg frem, føler man
av og til at det kommer frem en ekte engstelse. Kvinnen vet at mennenes
kode ikke er hennes, og at mannen til og med tar for gitt at hun ikke vil
overholde den, siden han driver henne til abort, utroskap, synd,
forræderi og løgner som han offisielt fordømmer; hun ber altså de
andre kvinnene om å hjelp henne med å definere en slags "miljøets
lov", en moralkodeks som er rent kvinnelig. Det er ikke bare av
motvilje at kvinnene i det vide og brede kommenterer og kritiserer sine
venninners oppførsel; for å kunne bedømme dem og vite hvordan de selv
skal oppføre seg, må de ha mye mer moralsk oppfinnsomhet enn mennene.
(side 642) |
|
... det er sjelden at kvinnenes samforstand heves til et ekte vennskap;
kvinnene føler seg mer spontant solidariske enn mennene. Men innenfor
denne solidariteten overskrider de ikke seg selv mot hverandre; sammen er
de vendt mot mennenes verden, hvis verdier de ønsker å tilegne seg, hver
for seg og en for seg. Forholdet mellom dem er ikke basert på deres
særegenhet, men blir umiddelbart opplevd i sin alminnelighet; og derved
kommer det også inn et element av fiendtlighet. … Kvinnenes enighet
kommer av at de identifiserer seg med hverandre, men nettopp ved dette
imøtegår hver av dem sin venninne. …kvinnene [er] systematisk irritert
på lærerinner, guvernanter, ammer, barnepiker som tar seg av avkommet,
og på kvinnelige slektninger og venninner som hjelper henne med det hun
har å gjøre; hun begrunner det med at de ikke respekterer "hennes
vilje", at de ikke oppfører seg "slik hun hadde tenkt",
men sannheten er at hun ikke har noen spesiell vilje eller tanker; det som
irriterer henne, er at andre klarer hennes funksjon akkurat like godt som
hun ville ha gjort. Dette er en av hovedårsakene til alle de
familiekranglene og huslige diskusjonene som forsurer livet i hjemmet; den
enkelte kvinne er desto ivrigere etter å være herskerinne som hun ikke
har noe middel til å få anerkjennelse for sine spesielle fortrinn. Men
det er særlig på kokketeriets og kjærlighetens område at enhver kvinne
ser på den andre som en fiende... (side 645)
|
|
Faktum er at temaet kvinnen som blir forrådt av sin beste venninne
ikke bare er en litterær klisjé; jo bedre venninner to kvinner er, jo
farligere blir deres dobbelthet. Den fortrolige venninnen blir oppfordret
til å se gjennom den forelskedes blikk, til å føle med hennes hjerte og
kropp, så hun blir tiltrukket av elskeren, fascinert av den mannen som
forfører hennes venninne; hun tror at hun er tilstrekkelig beskyttet av
sin lojalitet til å kunne gi etter for sine følelser, dessuten er hun
irritert over bare å spille en uvesentlig rolle… (side 646)
|
|
Kvinnene er fangekamerater, de hjelper hverandre med å holde ut i
fengselet, ja til og med å forberede flukten, men befrieren kommer fra
mennenes verden. (side 646)
|
|
Det finnes to kategorier menn med et yrke som utser dem til å bli
fortrolige og formyndere: prestene og legene. (side 647)
|
|
… tre fjerdedeler av de mennene som blir forfulgt av erotomaner er
leger; å kle av seg fremfor en mann representerer en stor
ekshibisjonistisk glede for mange kvinner. (side 647)
|
|
Det hender at kvinnen etter kortere eller lengre trofast periode ikke
lenger begrenser seg til å flørte og være kokett. Ofte er det av
bitterhet hun bestemmer seg til å bedra sin ektemann. …hun … gir
[snarere] etter for et ønske om å utfordre ektemannen enn for elskerens
forførelseskunster: "Han er ikke den eneste mannen i verden – det
finnes andre som kan like meg – jeg er ikke hans slave, han tror han er
så lur, og så lar han seg bedra." Det kan hende at den bedratte
ektemannen fremdeles har en livsviktig betydning for hustruen; på samme
måte som den unge piken av og til tar seg en elsker for å gjøre opprør
mot moren, for å vise at hun er misfornøyd med foreldrene eller for å
være ulydig mot dem og bekrefte seg selv, på samme måte søker
hustruen som er knyttet til ektemannen nettopp gjennom sin bitterhet, en
fortrolig i elskeren, et vitne som betrakter hennes skadelidte person, en
medskyldig som hjelper henne med å fornedre ektemannen; hun snakker
stadig om ham under påskudd av å utlevere ham overfor elskeren, og hvis
ikke elskeren spiller rollen sin godt, snur hun seg ergerlig vekk fra ham,
enten for å vende tilbake til ektemannen, eller for å lete etter en
annen trøster. Men svært ofte er det mer skuffelse enn bitterhet som
kaster henne i armene på en elsker; hun møter ikke kjærligheten i
ekteskapet, og det er vanskelig for henne å godta at hun aldri vil få
oppleve den vellysten og nytelsen som hun har ventet forhekset på i hele
ungdomstiden. (side 650)
|
|
Så lenge kvinnen gjør seg til slave og speilbilde av den mannen hun
"gir seg hen til", må hun erkjenne at hennes utroskap river
henne mer radikalt løs fra ektemannen enn gjensidig utroskap. (side 656)
|
|