Kvinnene er … nådeløse seg imellom; de avslører, provoserer,
forfølger, opphisser og trekker hverandre ned i sjofelhetens avgrunn.
Mannens ro – enten den er likegyldighet eller selvbeherskelse – er en
demning mot kvinnenes scener, mellom to venninner finnes det derimot en
overflod av tårer og krampetrekninger; de har en uoppslitelig
tålmodighet når det gjelder å gjenta bebreidelser og forklaringer.
Krav, beskyldninger, sjalusi, tyranni, alt det negative i det
ekteskapelige liv bryter ubehersket løs. (side 486) |
… liksom den frigide kvinnen føler de avsky, bitterhet, engstelse og
stolthet; de føler seg ikke virkelig lik [mennene]; i tillegg til deres
kvinnelige bitterhet kommer et mannlig mindreverdighetskompleks; mennene
er rivaler som er bedre utstyrt til å forføre, å eie, og beholde sitt
bytte; de avskyr mennenes makt over kvinnene, de avskyr den "besudlingen"
de lar kvinnene gjennomgå. De irriterer seg også over å se at de har
sosiale privilegier og over å føle at de er sterkere enn dem selv; det
er en fortærende ydmykelse å ikke kunne slåss med en rival, å vite at
han er i stand til å slå en ned med et knytteneveslag. Denne sammensatte
fiendtligheten er en av grunnene til at enkelte lesbiske blir
demonstrative; de omgås bare hverandre, de danner en slags klubber for å
vise at de ikke har mer behov for mennene sosialt eller seksuelt. Derfra
glir man lett over til å bli unødig brautende, til å forestille seg og
bli inautentisk. Den lesbiske leker først at hun er mann, deretter blir
selve det å være lesbisk et spill; fra å være en forkledning blir
homoseksualiteten en uniform, og under påskudd av å unngå mannens
undertrykkelse, blir kvinnen en slave av sin egen rolle; hun ønsket ikke
å stenges inne i kvinnenes situasjon, og så fanger hun seg selv i
homoseksualiteten, Ingen ting gir et verre inntrykk av en snever tankegang
og en lemlesting enn disse klanene av frigjorte kvinner. (side 489)
|