Bibelsitater fra Feminismens Bibel: Den elskende kvinnen

Ordet "kjærlighet" har slett ikke samme betydning for begge kjønn, og dette er en kilde til de alvorlige misforståelsene som skiller dem. (side 746)

Vanligvis søker hun en mann som bekrefter den mannlige overlegenheten, selv om hun raskt konstaterer at mange individer av det utvalgte kjønn er sørgelig tilfeldige og jordnære; men i utgangspunktet har hun en gunstig fordom overfor dem; de trenger ikke egentlig å bevise sin verdi, bare de ikke gjør den altfor grovt til skamme; det er det som forklarer så mange sørgelige feiltakelser; den unge, naive piken blir blendet av mandighetens speil. (side 748)

...det som ofte skjer, er at kvinnen ikke greier å forvandle noen av de mennene hun kjenner til en gud. (side 748)

…unggutten vender seg også gjerne mot eldre kvinner, fordi han søker en veileder, en oppdrager, en mor, men hans oppdragelse, sed og skikk, og de reglene han møter i seg selv forbyr ham å stanse definitivt ved den lette løsningen det er å frasi seg ansvaret; han ser på et slikt kjærlighetsforhold bare som en etappe. (side 748)

…kvinnens ulykke er at hun er omgitt av nesten uimotståelige fristelser; alt påvirker henne til å følge minste motstands vei; i stedet for å oppfordre henne til å kjempe for sin egen del, sier man til henne at hun bare kan la seg gli med, da vil hun nå fortryllende paradiser; når hun oppdager at hun er blitt lurt av et luftslott, er det for sent; kreftene hennes er brukt opp på dette eventyret. (side 748)

Mange kvinner overgir seg til kjærligheten bare hvis de blir elsket igjen, og den kjærligheten en mann viser dem er av og til nok til å gjøre dem forelsket. Den unge piken har drømt seg selv gjennom mannens blikk, og det er i mannens blikk kvinnen tror at hun endelig finner seg selv. (side 750)

Kjærlighet er det som avslører det matte negativet som er like unyttig som et bilde det ikke er blitt noe av, og får det til å fremstå med klare og positive trekk… (side 751)

…menn som har sosial prestisje og er flinke til å vekke kvinnenes forfengelighet, fremkaller lidenskaper, selv om de slett ikke er fysisk tiltrekkende. (side 751)

…den infantile drømmen, den mystiske drømmen, kjærlighetsdrømmen; det å eksistere på en overlegen måte ved å oppheves i den andres midte. (side 754)

Jo flere krav mannen kommer med, jo mer tilfreds føler kvinnen seg. (side 755)

…hvis elskerens prestisje av en eller annen grunn blir ødelagt, blir slagene og kravene avskyelige, de har bare sin verdi hvis de viser den elskedes guddommelighet. (side 756)

Ekte kjærlighet burde ta inn over seg den andres tilfeldighet, det vil si den andres mangler, begrensninger og opprinnelige tilfeldighet; den ville ikke late som om den var en frelse, men et mellommenneskelig forhold. (side 758)

Det at kvinnen nekter å måle elskeren med menneskelige mål forklarer mange av hennes paradokser. Hun krever en gunstbevisning av elskeren og han kommer med den, da er han gavmild, rik, praktfull, han er kongelig, han er guddommelig; men hvis han avslår, er han gjerrig, smålig og ondskapsfull, han er et djevelsk, bestialsk vesen. (side 759)

Er det ikke plass for det menneskelige mellom det overmenneskelige og det umenneskelige? (side 759)

…en fallen gud [er] ikke en mann, men et bedrag… (side 759)

Den elskende kvinnen forbyr elskeren å vise svakhet, på grunn av glorien hun har forsynt ham med, hun blir skuffet og irritert hvis han ikke stemmer med det bildet hun har satt i stedet for ham; hvis han er trett og forvirret, hvis han er sulten eller tørst når det ikke passer, hvis han tar feil, hvis han motsier seg selv, erklærer hun at han ikke er "på høyde med seg selv", og hun bebreider ham for det. Ut fra denne synsvinkelen går hun så langt som til å bebreide ham alle de initiativene som hun selv ikke bifaller; hun dømmer sin dommer, og for at han skal fortjene å bli hennes herre, nekter hun ham hans frihet. Det er av og til lettere å dyrke ham når han er borte enn når han er til stede;… det finnes kvinner som vier seg til døde eller uoppnåelige helter, slik at de aldri må konfrontere dem med vesener av kjøtt og blod, for da vil nødvendigvis drømmene deres falle i grus. Derav kommer de desillusjonerte ordene: "Man må ikke tro på eventyrprinsen. Mennene er bare noen stakkarer." Men de ville ikke ha virket som dverger hvis man ikke hadde ønsket at de skulle være kjemper. (side 759)

En elsker som har tillit til sin elskerinne godtar uten ubehag at hun reiser bort, at hun har noe å gjøre borte fra ham, for han er sikker på at hun tilhører ham, og vil heller eie en frihet enn en gjenstand. Elskerens fravær er derimot alltid en tortur for kvinnen; han er et blikk og en dommer, og så snart han fester øynene på noe annet enn henne, blir hun frustrert; alt det han ser, stjeler han fra henne; når hun er langt fra ham, er hun fratatt både seg selv og verden; selv når han sitter ved siden av henne og leser og skriver, forlater han henne, han forråder henne. Hun hater hans søvn. (side 760)

Av og til vekker elskeren sin elskerinne, det er for å omfavne henne; men hun vekker ham ganske enkelt for at han ikke skal sove, at han ikke skal fjerne seg, at han bare skal tenke på henne, at han skal være der, lukket inne i soverommet, i sengen, i hennes armer – som Gud i tabernaklet – det er det kvinnen ønsker; hun er en fangevokterske. Og likevel går hun ikke virkelig med på at mannen ikke skal være noe annet enn hennes fange. Dette er et av kjærlighetens smertefulle paradokser; når guden er tatt til fange, mister han sin guddommelighet. (side 762)

Ridderen som drar mot nye utfordringer fornærmer sin dame, men hun forakter ham hvis han blir sittende ved hennes føtter. Dette er det pinefulle ved den umulige kjærligheten: kvinnen vil ha mannen fullt og helt, men hun krever av ham at han overskrider ethvert gitt faktum som det ville være mulig å eie; man har ikke en frihet, hun vil sperre inne her et eksisterende vesen som ifølge Heideggers ord er "et vesen fra det fjerne", men hun vet godt at dette forsøket er dømt til å mislykkes. (side 762)

…mennenes begjær er like flyktig som det er tvingende, når det først er tilfredsstilt, dør det ganske fort, mens det oftest er etter kjærlighetsakten at kvinnen blir hans fange. (side 763)

Hun forestiller seg mannens kjærlighet som det nøyaktige motstykket til sin egen; mot bedre vitende tar hun begjær for å være kjærlighet, ereksjon for å være begjær, og kjærlighet for å være religion. Hun tvinger mannen til å lyve for henne: Elsker du meg? Like mye som i går? Kommer du alltid til å elske meg? Hun er flink til å stille disse spørsmålene i det øyeblikket det ikke er tid nok til å gi nyanserte og seriøse svar, eller også når omstendighetene forbyr det; det er under kjærlighetsakten, i begynnelsen av en rekonvalesens, under et gråteanfall eller på en jernbaneperrong hun pågående spør; hun gjør svar hun har vristet ut av mannen til trofeer, og av mangel på svar, lar hun tausheten tale; enhver kvinne som virkelig elsker, er mer eller mindre paranoid. (side 764)

En normal kvinne ender av og til opp med å bli overvunnet av virkeligheten, og erkjenne at hun ikke lenger er elsket. Men så lenge hun ikke er blitt tvunget til å innrømme det, jukser hun alltid litt. (side 764)

Når han er nødvendig for henne, er det fordi hun flykter fra sin frihet, men hvis han tar ansvar for den friheten som trengs for at han skal være en helt, eller ganske enkelt en mann, kan intet eller ingen være nødvendig for ham. Den avhengigheten kvinnen godtar kommer av hennes svakhet, så hvordan skulle hun finne en gjensidig avhengighet i ham hun elsker på grunn av hans styrke? (side 765)

Sjalusien kommer først og fremst til syne hos ham som en avledning; når forretningene går dårlig, når han føler seg dårlig behandlet av livet, sier han at hans kone bedrar ham. Kvinnen derimot …føler seg i fare hvert øyeblikk. Det er ingen stor avstand mellom utroskap og det forræderiet det er å være borte. Så snart hun føler seg lite elsket, blir hun sjalu, og på grunn av hennes krav, er det alltid mer eller mindre tilfelle; hennes bebreidelser og ankepunkter gir seg uttrykk i sjalusiscener, uansett hva påskuddet er…(side 767)

…[hun] irriterer seg hvis elskerens blikk et øyeblikk vender seg mot en fremmed kvinne, men hvis han påminner henne om at hun nettopp har sett lenge på en ukjent mann, svarer hun med overbevisning: "Det er ikke det samme." Og hun har rett. En mann som blir betraktet av en kvinne, får ingen ting; gaven gis først i det øyeblikket da kvinnekroppen gjør seg til bytte. Den begjærte kvinnen blir derimot straks forvandlet til en attråverdig, attrådd gjenstand, mens den forsmådde elskende kvinnen "faller ned i den vanlige leirjorden". (side 767)

Kjærligheten dreper vennskap, på grunn av at den elskende kvinnen lukker seg inne i den elskede mannens univers; sjalusien forsterker hennes ensomhet og gjør hennes avhengighet enda større. Men hun finner tross alt et hjelpemiddel mot kjedsomheten: å beholde en ektemann er et arbeid, å beholde en elsker er et slags hellig verv. (side 768)

Mannen angriper for å forsvare seg. Selv en hovmodig kvinne er tvunget til å gjøre seg mild og passiv; intriger, forsiktighet, knep, smil, sjarm og lydighet er hennes beste våpen. (side 768)

Det er den samme dobbeltheten og det samme umulige kravet hos elskeren som hos ektemannen; han vil at elskerinnen skal være fullstendig hans og likevel fremmed; han vil at hun skal stemme nøyaktig med hans drøm og være forskjellig fra alt det hans fantasi finner på, at hun skal svare til det han venter seg, og være en uforutsett overraskelse. Denne motsigelsen gjør kvinnen splittet, og dømmer henne til å mislykkes. (side 769)

…det finnes få forbrytelser som medfører en strengere straff enn denne sjenerøse feilen: å legge sitt liv fullt og helt i en annens hender. (side 771)

Den dagen det blir mulig for kvinnen å elske i sin styrke og ikke i sin svakhet, ikke for å flykte fra seg selv, men for å finne seg selv, ikke for å miste seg selv, men for å bekrefte seg selv, da vil kjærligheten for henne som for mannen bli en kilde til liv og ikke en dødelig fare. (side 773)