Reisedagbok fra sommer i Etiopia

Bilder som fortsatt finnes og bilder som forsvant

I Lalibela har man gjerne hugget kirkene ut av horisontalt fjell, altså nedover. I Tigrai ble de hugget innover i vertikale vegger. Kirken etter brødrekongene Abreha og Atsbeha skal være blant de eldste og av de største. Den var også full, det kan komme av at den er lett tilgjengelig. Dagens gjester kan ha vært pilegrimer, men de så mer ut som turister. Etiopia leverer vel egne turister? Presten pekte og fortalte. Men da de etiopiske var dratt sin vei, slukket han lyset og gikk. Enda jeg sikkert var den eneste betalende. Jaja. Det er vel grenser for hvor mange bilder av kirkeinteriører jeg har bruk for. Det sies at Yodit, den jødiske dronningen som i det 10. århundre beseiret de kristne i Aksum og brente den opprinnelige Tsion Maryam kirken, også ødela deler av denne. Dette skal forklare fronten på kirken, som ser ut som et seinere tillegg, som et kalket fortelt.

Debre Maryam Korkor klosteret ligger på et 2 500 meter høyt fjellplatå med utsikt over sletten 500 meter nedenfor og mot fantasifulle fjellformasjoner omkring. For å komme opp de 500 meterne slipper du å klatre i tau, men du må klatre. Til dels ganske bratt, der alle fire lemmer får trening. Du slipper heller ikke unna gaider. En hel liten flokk forventningsfulle fulgte etter oss, til tross for min avvisning, og enda sjåføren påsto at han reddet oss unna ved å be om hjelp fra en som hevdet å være politivakt. Tøysete selvsagt, for da forventer også vakten sitt honorar for trygt å lose oss opp og ned. Trygt, men ikke uten at de mange gaideguttene, som alle hadde slengt inn en bit informasjon underveis, også mente å ha krav på penger.

Men de var selvsagt ikke farlige. Vakten, godt hjulpet av min medbrakte venn, Roza, maste stadig på at jeg måtte kjappe meg, for ellers ble jeg tatt av de skumle guttene. Ranet? Slått ned? Skumle? De var kanskje mange, men de så snille ut og snakket vennlig. Kanskje vakten mente at hans honorar kunne bli ekstra fett hvis jeg ble ordentlig engstelig? Tilsvarende holdt rustningsindustrien liv i den kalde krigen, sånn holder de liv i islamfobien i dag. Sånne fobier er gjerne selvoppfyllende. Jeg trodde ham ikke, stanset tvert imot stadig og tok bilder, for nå hadde skyene forlatt arenaen og naturen åpenbarte seg på sitt vakreste og mest dramatiske. Som underkjeven på en gigantisk salatspisende dinosaur raget hundrevis av bratte, grå og grønne fjelltopper oppover, men ikke rett oppover. Og ikke like høyt som Maryam Korkor.

Kondisjonen til Roza ble jeg imponert over. Hun greide å holde stor klatrefart samtidig som hun skravlet i et sett med vakten og stadig snudde seg mot meg og ba meg skynde på. Men da jeg, 150 bilder seinere, var tilbake i bilen, hadde jeg henne langt opp i halsen og lovte meg selv aldri mer å improvisere invitasjoner.

Vi fikk lunsj i den gamle landsbyen Hawzien. Nå har jeg fått såpass dilla på å spise tradisjonelt, at jeg krever at vi deler all mat. ”Dere bestemmer hva vi skal spise”, sier jeg. Da vet jeg det blir injera, sosialt samvær og klissete hender. Etterpå krever jeg kaffe, og vi forflytter oss til et hus som har spesialisert seg på den slags. Da vi utpå kvelden kom hjem til Aksum, etter nok en tøff tur på landeveier med behov for utbedring, forbi landskapsscener jeg ikke har sett vakrere, badet i gyllent ettermiddagslys, inviterer jeg hele gjengen – inkludert Gush, arrangøren – på nok et tradisjonelt måltid. Roza virker sur fordi jeg ikke ser grunn til at hun skal overnatte på rommet mitt, men det får være. Hvem vet, kanskje var det en venn av henne som besøkte meg på rommet i natt. Kanskje var det hun som, under et kort besøk, rakk å legge et lite stykke papir, en tyggegummi eller noe annet i låsen til badevinduet. For jeg mente jeg hadde stengt det.

Jeg kunne skaffe fotografi av den stjålne sekken, men politiet var ikke interessert. Kameraet var spesielt, men politimannen skulle sove. Det var Gush som skaffet meg en stemplet anmeldelse. Da jeg var på vei om bord i flyet, kom han heseblesende med papiret. Han skulle jo likevel til flyplassen, der han daglig stiller for å ta imot potensielle gjester til hotellet. Men likevel, han gjorde en innsats for meg. Det kan ikke lovens arme riddere skryte av.

Det subjektive tapet består, foruten dagboken som herved er forsøkt rekonstruert, av bildene fra Debre Maryam Korkor, hele den vakre utsikten derfra, bildene fra den fargerike landsbyen Hawzien og den flotte naturen på hjemveien, den som badet i ettermiddagslys. Jeg byttet minnekort i kameraet mens jeg sto og ventet på at presten skulle komme med nøkkel og åpne kirken til Degum Selassie. Selassie betyr Treenighet, her var den malt på hageporten med blå, i stedet for røde kapper, og trillingene er gule som asiater. Tipper det er selveste Gud, han i midten, og så heter det jo i Trosbekjennelsen at Jesus skal sitte ved hans høyre side. Men de er ganske like, holder hver sin ball i venstre hånd. Kanskje kloder. Over hvert hode står skrifttegn: Se – lu – seh. Det blir ordet ”Seluseh” på ge’ez, ”Selassie” på amharisk eller tigrinsk. Ved siden av står Michelangelo – altså engelen Michael, ikke maleren, med hevet sverd og passer på. Det ble lenge å vente på presten, jeg tok bilder av barna utenfor. Kanskje de fineste bildene fra ferien forsvant med fotoapparatet? Det får vi aldri vite. Kanskje en grunn til å returnere til Tigrai bare for å ta bildene en gang til. Men banditten fikk ikke ødelagt bildene fra de første dagene, bare fra den siste. Dessuten har jeg nå greid å rekonstruere 36 dagbokssider.

Første tur til Etiopia