|
Kaffeslabberas i slummen
Våknet tidlig i sengen min på Ghion Hotel, de første fuglebildene ble tatt før halv åtte.
 Det er flest påskekyllingfargete vevere,
med eller uten b-gjengmaske. I det store, gamle fikentreet sitter nilender og snadrer, men det er hornbillene som bråker mest.
Det høres ut som de krangler, og kanskje er det nettopp det de driver med. En frisk morgenkrangel slår an tonen for dagen,
skjønt det virker som det er frukt nok til alle. Den lange, steinlagte spaserveien langs Tanasjøens bredd gir Bahir Dar preg av å være en ferieby.
Brede avenyer med palmer gjør også susen. Selv får jeg altså en spasertur før frokost, en tur som bekrefter at jeg så for lite av byen da jeg
var her sist. Musefugler, bulbuler og vevere stirrer interessert ned på omeletten min, lurer vel på hvor modige de tør være.
Selv sitter jeg med kameraet på fanget og lurer også på hvor modige de tør være. Legger for salmonellaens skyld et fat som lokk over den
lagdelte fruktdrikken.
Ny vandreekskursjon etter frokost.
 Jeg begir meg nordover langs den brede avenyen, parallelt med stranden, under tulipantrær, jacarandaer, akasier,
palmer og bougainvillea. Regnet er visst mer under kontroll i Bahir Dar, skjønt også her kaller folk sesongen for vinter. På store presenninger
og sammensydde sekker legger kvinner gule, grå og oransje linser ut til soltørking. Om det kommer støv og eksos i maten gjør visst ikke så mye,
bare det blir tørt. Husk det: Skyll linsene godt før bruk, ikke bare kontaktlinsene!
En ung, spinkel jente prøver å selge meg sigaretter, tyggegummi, kjeks eller sjokolade. Jeg kjøper ikke, og hun endrer kurs og slår følge.
Sånn blir jeg kjent med Berhane (betyr ”mitt lys”).
 Nå er det ikke uvanlig å få “venner” der turister vanker. Tvert imot, mer eller mindre språkkyndige
gutter og menn starter gjerne en samtale, viser deg ting og ender opp med å signalisere forventninger om gaidehonorar. Jeg synes en spinkel
16-årig jente er en hyggelig variant, og det blir til at vi går og prater. Snart dukker det opp flere ungdommer, som hun kaller sin søster
og sin bror. Berhane er ingen flott jente, men hun er søt, frisk og artig. Søsteren derimot, Haregua, er blid og fin, med forførerblikk og det hele.
Da deres ”Hvor skal du?” ikke gir et klart svar, tar de over styringen.
 Vi spaserer over grønne marker, forbi åkrer med khat –
som de løper og plukker til meg – gjennom en liten skog før vi når fram til utspringet av Den blå Nilen. Stående på en papyrusflåte frakter
en ung fergemann oss over den gule elven til kirken Debre Maryam. I mangel av prest, trer jentene inn i rollen. Fra nå av opererer
de som modeller. I kirken med hellige rekvisitter, etter hvert i flere sammenhenger. Jeg liker faktisk å være sammen med dem, de har sånn lett,
blid og sjenerøs tone seg i mellom og overfor meg.
Hvorfor tar barn og folk i fattige land seg så mye bedre ut på fotografier enn vi i den rike del av verden? De fører seg så naturlig
foran kameraet at det som regel blir bra bilder ut av det, i motsetning til nordmenn som oftest blir stive og tilgjorte. Kan det ha noe med
alle speilene våre å gjøre?
 Mon tro om den store tilgangen til speil gjør at vi skaper oss kunstige oppsyn, at vi blir bevisste på hvordan
vi tar oss ut og dermed får et kunstig forhold til utseendet vårt? Og kanskje blir det kunstig?
I diskusjonen om hvilke egenskaper
som er arvet og hva som er miljøbestemt og tillært, er det ingen som har nevnt utseendet, det virker liksom logisk at det er arvet. Men i møtene
med alle speilene øver vi vel opp visse muskler for å forbedre ansiktsuttrykket, slik at selv det naturlige egentlig blir kunstig. Den som har
sett et nærstående menneske dø, observerer hvordan et kjent i ansikt renner bort. Og er det ikke også sånn at mange mener å kunne gjenkjenne
ansiktstrekk som er typisk amerikanske, italienske, jødiske? Mon tro om ikke utseendet til en viss grad er kulturelt betinget?
Overrasket og glad blir Berhane da jeg aksepterer et tilbud om å bli med hjem til en kaffeseremoni. Turen dit går gjennom en
grusgate forbi små hus som konkurrerer i fattigslighet. På veien stanser vi ved en supermarkedskiosk og kjøper kaffe, sukker og røkelse, og da
Berhane endelig låser opp døren til rommet, der jordveggene er tapetsert med plastikk og tilfeldige avissider, får jeg bekreftet at jeg er havnet
i slummen. Det er vel i slummen man skal bli slått ned, ranet og etterlatt naken i søla? Her ser alle snille ut.
|
