6 måneder seinere

En trøtt kaptein

En fremmed mann inne på hotellrommet mitt. Jeg bråvåkner. Han griper det nærmeste han får tak i, ryggsekken min, dagsekken som står ved siden av sengen, og greier å smette ut av baderomsvinduet før jeg får summet meg, før jeg skjønner at det ikke er en drøm. Sekundet etter, da jeg har nådd fram til det samme vinduet, ser jeg han forsvinne over gelenderet, ned den fem meter høye fasaden til fortauet. Med venstre – eller var det høyre? – reim over skulderen løper han nedover gaten med den grå og blå sekken min og blir borte. Klokken er 3 – 9 etter etiopisk tid, det er mørkt.

”Var han stor?” spurte resepsjonisten.
”Alle ukjente som står over sengen din virker store når du plutselig våkner.”
”Hvordan kom han seg inn?”
”He came in through the bathroom window.”

Jeg løper ut i korridoren, ned til første etasje og vekker vakten. Han ligger og sover under trappen, på en divan bak resepsjonsdisken. Med automatgeværet ved siden av seg. Bevæpnet vakt er jo betryggende, men faren kommer utenfra, så hva forsvarer han oss mot? Han skjønner ikke engelsk, vekker resepsjonisten.

”Du må ringe politiet!”, krever jeg. I stedet begir resepsjonisten seg til hovedpolitistasjonen til fots. Halvannen kilometer, viser det seg seinere. Først etter 3 kvarter kommer han igjen i følge med en politimann. Fortsatt til fots. Politimannen virker uinteressert. Jeg peker på et par gule sandaler som står forlatt på fortauet. Tyven løp fortere uten. Politimannen er fortsatt ikke interessert. Jeg prøver å forklare, forventer et slags intervju, for eksempel: ”Hva var i sekken?” ”Hvordan så gjerningsmannen ut?” ”Hvordan så sekken ut?” ”Hvordan kom han seg inn?” Politimannen skjønner ikke engelsk, men det trenger han visst ikke heller, for han er ikke interessert.

Sammen med resepsjonisten og den hyggelige, men uinteresserte politimannen forlater jeg åstedet og begir meg til hovedkvarteret. Utenfor står tre tjenestebiler klar til bruk, i tilfelle det skjer noe kriminelt. Klokken 04:30 vekker vi vakthavende offiser, han sover på divanen bak skrivebordet. Han er vel kaptein, siden skulderklaffene er prydet med tre blanke stjerner. Det utveksles informasjon på tigrinsk - et språk jeg ikke forstår. Konklusjon: ”Kom tilbake i kontortiden.” Tilsvarende krav skulle jeg selvsagt ha rukket å rette mot den kriminelle. Forbrytere bør operere på dagtid, av hensyn til politifolks søvn.

”Men forsikringsselskapet betaler ikke erstatning hvis jeg ikke får en skriftlig anmeldelse”, innvender jeg, ”og jeg reiser til Addis Ababa om noen timer, innsjekking klokken 7”.

Fortvilet. Hvordan kom han seg inn? Jeg stengte da baderomsvinduet, gjorde jeg ikke? Bildene i kameraet, dagboksnotatene. Den objektive verdien kan vel alltids bli erstattet av reiseforsikringen, om jeg får min skriftlige bevitnelse. Men de viktigste verdiene står nedskrevet i boken og er eksponert på det stjålne minnekortet i kameraet. Og bare der.

”Det rekker vi fint”, melder den trøtte kapteinen og snur seg over, ”bare vi venter til kontoret åpner og sjefen gir tilgang til stemplet”. Jeg insisterer på å etterlate hjemmeadressen min, samt en kort liste over sekkens innhold: Kamera, ekstra telezoomlinse, lite stativ, dagboken min, Tinano.

Tinano? Det er maskoten, et reisefølge, en liten venn, et kosedyr med hodet opp av flaskerommet i sekken. Sist jeg var i Etiopia ble maskoten, Nina, kidnappet. Mange barn har forsøkt seg på Tinano også, men han var fortøyd til sekken. Så endte det altså med at de tok hele sekken. Pass, bankkort, penger? Det hadde jeg en annen plass.

Det syvende budet med følge