|
Ferie
Over det brede fortauet på en annen plass, Meskelplassen, kommer en Mercedes Benz kjørende i stor fart mens føreren prøver å fløyte vekk
fotgjengere. Sånn var det vi traff hverandre, da Dawit vendte seg mot meg og ropte: ”He’s crazy!” Slike forargete reaksjoner varmer mitt hjerte.
Dawit er 51 år gammel og tidligere kaptein i det etiopiske forsvaret.
 Han lider av flere sykdommer, er dessuten enkemann og aleneforsørger
for en sønn på åtte. Den militære pensjonen strekker ikke til, derfor er han – som så mange andre – ute etter bidrag fra utlendinger.
Da han hører at jeg er norsk, utbryter han: ”I have a Norwegian friend, my best friend is Norwegian!” For å dokumentere dette,
blar han opp en notisbok med et norsk navn og en adresse i Drammen.
 Hvem vet, kanskje har han en svensk bestevenn på siden foran. Det fine med
en sånn bestevenn er at han faktisk sponser livet hans, forteller Dawit. Det dumme er at han sier det til meg, slik at jeg slipper å
ta ansvaret for ham. På slutten av dagen skrangler han demonstrativt med sine siste mynter, men da har han fått både frokost og lunsj
betalt av sin nye norske venn.
Dawit var spennende selskap. Han har utdanning fra Moskva, Havanna, Tell Aviv. Trent opp av KGB og Mossad, snakker 14 språk. Han hadde
dessverre sin karriere under et svært lite heroisk regime. Det er kanskje derfor dagens regjering ikke føler ansvar.
 Med en sånn kompetanse
må han da kunne brukes til noe i dette landet? Han viser meg byen som slett ikke virker uoverkommelig til fots. Dawit blir ikke sliten,
virker ikke så veldig syk. Men var det da egentlig så veldig mye å se i hovedstaden? Ikke på den runden jeg tok.
Addis Ababa er, som så mange store byer, bygget mellom flere eksisterende landsbyer som dermed er blitt urbanisert, men som likevel
lever omtrent som før. I hvert fall ser det sånn ut, for her veksler mellom storby- og landsbypreg.
 Landsbyene domineres av brakker og boder,
samt gatemarkeder med folk og dyr spaserende i veibanen. Noen meter bortenfor ligger en bred aveny med moderne hus, stor
trafikk og hensynsløse bilister. I lysregulerte kryss står nok bilene og venter på grønt, men ingen signaler er synlige for fotgjengere
som skal krysse gaten.
 Ingen grønne og røde menn eller kvinner, du må bare håpe at lyset som skinner på bilistene ikke skal
skifte farge før du har nådd sikkerheten ved neste fortauskant. Dette blir spesielt spennende over Meskelplassen, der det er åtte felt i
hver retning, og der altså noen også kjører i full fart på fortauet. Midt i denne byen, bare hundre meter fra denne travle plassen,
ligger den grønne, fredelige hagen til hotell Ghion. Her kan jeg trekke meg tilbake med en flaske øl på bassengkanten. Ferie det også.
|
