|
Guds utvalgte folk
I dag er det den 19., etter den etiopiske kalenderen (den 28. etter vår), og hver den 19. er viet til St. Gebriel, så i dag er de høytidelige prestene eller
munkekoret samlet i selveste urkirken, Tsion Maryam katedralen.
(Ingen urbygning, men det har vært en Tsion Maryam kirke her siden urtiden.)
Den rituelle sangen kringkastes til omgivelsene over høyttalere.
Dette er ingen ezan, den er kraftigere, mer variert og varer lengre. Kanskje var det denne typen sang som inspirerte den
første muezzin? Trommen holder rytmen, og trommemunken snur seg glisende når jeg nærmer meg med kameraet. I dag, mandag, for Gebriel, på onsdag
synger de nok for Maryam, for den 21. er dagen hennes.
Kirken har fresker som ligner dem jeg har sett under tidligere kirkegang.
”Men her har vi originalene,” hevder omviseren stolt
mens han forsiktig trekker forhengene til side.
Gardinene er der for at lyset ikke skal ødelegge fargene. Utenfor kirken ligger den runde
steinen, Dawits trone, et lite podium av en granittsokkel som keiserne har stått på under de hellige kroningsseremonier Den ser litt stusselig
ut sammenlignet med alt det gull og glitter som ellers følger med keisermakten, og som jeg har sett mye av i små og store kirkemuseer.
Også her.
Selve gullkronen blir visst brukt bare én gang for etterpå å bli donert til Kirken.
Det er sikkert ikke bra for ryggen å gå for lenge med
gullkrone på hodet. Men alle de hjelmlignende keiserkronene jeg har sett har vært forbausende like. Gjenbruk er visst en moderne idé,
og moderne kan neppe monarkiet kalles. En rituell parasoll med innlagt gull veide seksten kilo og krevde nok to hender for å holde,
i hvert fall når det blåste. Ja, det er Kirken som verner om de rojalistiske tradisjonene. Og disse tradisjonene skal altså ha startet
her i Aksum med Menelik, sønnen til Dronningen av Saba og kongen av Israel, Salomo.
Med seg på reisen fra Jerusalem fikk Menelik de førstefødte sønnene til Israels 19 største menn. Disse skulle innta samme posisjon i
Etiopia som deres fedre hadde i Israel. En gang hadde kongen drømt at solen skulle forlate Israel. På den tiden var drømmer tegn, spådommer
som kunne tolkes, spådommer som gikk i oppfyllelse.
Og denne Solen som forlot Israel var det aller helligste relikvium for alle troende jøder, selve hjørnesteinen for jødedommen,
nemlig Paktens Ark; trekisten som ble snekret etter Guds befaling og oppskrift for å romme de to steintavlene som Moses hadde fått på Sinai
Berg med De ti Bud.
Den som jødefolket hadde båret rundt Jerikos bymurer akkompagnert av bukkehorn, slik at murene falt sammen som rammet av
moderne granater, og det utvalgte folket kunne rive byen og ta livet av alt levende der inne for å glede sin gud. Selve Salomos tempel var
bygget nettopp for å romme Paktens Ark i sitt aller helligste kammer. Og nå var den på vei til Etiopia med disse unge mennene, for de holdt
ikke ut tanken på å leve i et fjernt land som Etiopia, langt fra den hellige trekisten. Menelik var ingen tyv, han brøt ikke med det syvende
budet, der det lå i original i kisten. Han fikk vite om kistenappingen først seinere.
Men med Paktens ark, som i Kebra Nagast kalles ”Zion”, ble rollen som Guds utvalgte folk overført fra Palestina til Etiopia, til det nye
Jerusalem, til Aksum. ”For Israel har fått Verdens Herre til å bli vred, og derfor vil Han la paktkisten bli tatt vekk fra Israel”.
Dronning Makeda abdiserte – det hadde vært en lov i Etiopia som krevde at bare en jomfru kunne styre landet. Hun hadde altså styrt
ulovlig siden ferien. Loven ble omgjort, for Menelik var blitt kronet og salvet i Jerusalem som Etiopias kong Dawit den første.
Han lignet sin far, men enda mer sin farfar David.
Siden har den hellige trekisten vært her, og herskere av Etiopia kunne stadig smykke seg med ubrutte familiebånd tilbake til
kong Salomo.
Akkurat som Jesus. Skal vi tro de etiopiske mytene. I 1974 ble den 225. etterkommer etter Salomo, Ras Tafari Makonnen,
bedre kjent som keiser Haile Selassie, fratatt makten etter 43 år. Men legendene lever fortsatt, også på Jamaica, der Ras Tafari
("Ras" betyr "Prins") blir ansett som selve inkarnasjonen av Gud. Den rollen er altså heller ikke Jesus aleine om.
Og de er i hvert fall enige med meg om at Gud er svart.
Å dokumentere retten til å herske gjennom lange arvefølger, finner du overalt og til alle tider. En finere, enda mer ekskluderende form
for rasisme: Noen er født bedre enn andre. De europeiske kongehus er jo basert på arv, altså i prinsippet rasistiske.
|