Aksum, Etiopia

Fantomvibrasjon

Bussen er ikke stor, heller ikke komfortabel, men pent pyntet. Gardiner, naturbilde i taket, broderte lampeskjermer samt helgenbilder i sterke farger kan ikke kompensere for harde seter og skarpe stålkanter. Tre smale plasser på venstre side og to til høyre minner om gårsdagens flykabiner. Min plass ville fått nummer 7C. Men setene kan ikke reguleres, og turbulensen er konstant. Dessuten er det 25 % flere passasjerer enn seter.

Klokken 9, etter 2 1/2 times kjøring, var det frokostpause i Debark, 2 840 meter over havet, ved foten av Simienfjellene. Jeg kjøpte en pose ristede frø og så framtiden lyst i møte, siden konduktøren hadde meldt at mange av passasjerene ikke skulle lengre. Og ganske riktig, noen gikk av. Men flere kom på, blant annet en dame som satt på klappsetet og brukte min kropp som ryggstø. Ryggen min tåler for tiden knapt nok vekten av min egen kropp. Veibanen, som har vært grus og vaskebrett hele tiden, slynger seg nå oppover og nedover bratte fjellsider i s-er, u-er og hårnåler. Ingen stilling gir nok støtte for mine to rygger, og jeg blir uansett ristet ut av enhver stilling jeg måtte prøve meg på.

Turen gjennom Simienfjellene er sikkert vakker og interessant, men midt i og bak i bussen får man i beste fall se en nut som stikker opp som den siste tann i en underkjeve, ellers kun kjappe glimt av en dyp avgrunn, en blå himmel eller en grå fjellvegg mellom to grønne gardinflak. Og den ganske tunge damen, som jeg heller ikke så ansiktet på, ble tyngre og tyngre. Inntil klokken ble 13 og det var lunsj. Jeg kjøpte te, og damen forsvant. Ingen kan hevde at jeg ikke blander meg med folket.

Et glass søt te og en pose ristede frø er alt jeg har spist i dag, før jeg entrer Ark Hotel i Aksum. Men før jeg kom hit, måtte jeg bytte buss i Shire. For bussene fra Gonder går ikke lengre enn dit. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi 10 timers sjåførarbeidstid er nok. En ny buss ventet på busstasjonen, og jeg aksepterte tilbudet skjønt 11 timers passasjerarbeidstid i hvert fall er nok. Det er selvsagt ikke snakk om en busstasjon, bare en åpen plass med tørr søle, der diverse busser står i flere stadier av opp- og nedlasting. Jeg betalte en birr til gutten som viste meg bussen og en annen birr til han som klatret opp og plasserte sekken min på busstaket. Klatreren banket klagende på bussruten og ville ha én til av disse grå og rosa birrsedlene med bilde av en fugl og en Tis Issat – Blå Nilen-foss med full vassføring på baksiden - verdt 50 øre og som regel ganske fettete og sliten. Jeg samler dem i en stor bunke i venstre baklomme, slik at det er lett å dra dem opp én og én når jeg skal betale hjelpere og tiggere.

Klokken var fire, og det var fortsatt tre timer til Aksum. Jeg vet ikke om veidekket ble enda dårligere. Det virket sånn. I hvert fall var busskvaliteten verre. Umulige seter og nesten fri for fjæring, gjorde siste etappe til en passende dessert etter dagens hovedrett. Bussen – som selvsagt også var stappfull – tilbød ingen stilling som ikke var smertefull, dessuten var turen krydret med små overraskelser som stakk gjennom min slitne rygg. Og skjønt det ikke var snakk om mange kilometer, trengte vi disse tre timene for en mengde nødvendige og unødvendige stopp underveis. Hvorfor skal bussjåfører stanse og prate sammen hver gang de møtes?

Innslaget av dromedarer i transportsektoren øker. I forbifarten observerer jeg en ølkjørerdromedar. Tipper at kamelbåret øl smaker godt. Her i Tigray-provinsen er sporene etter en nylig krig tydelige: ruiner, rustne stridsvogner og andre militære vrak. Men her er også mye pågående veiarbeid, blant annet nye, gule maskiner med kinesiske skrifttegn. Så framtidens bussturer kan bli bedre. Hvorfor landet ikke greier å organisere sin veibygging selv, er en gåte. Hvordan skal man vurdere ansvarlige politikere som lar nødvendig lavteknologisk arbeidsbehov leve side om side med uvirksomme hender i årevis?

Etter en sånn rystende opplevelse føles det som ristingen fortsetter, liksom omverdenen gynger videre etter at man har gått i land. Kan det kalles fantomvibrasjon? Klokken 19 var jeg i havn. Da kunne jeg for eksempel gå på do etter 15 timer. Ikke like lett for meg som for etiopierne, som usjenert gjør fra seg i alles påsyn ved siden av bussen. Mennene til høyre, kvinnene til venstre. I kirkene under gudstjenestene er det omvendt. Der må dessuten kvinnene dekke til håret. Tenk på lukten de etterlater seg her, hvor det går måneder og kanskje år mellom to regnskyll. Ikke rart da at luften gjerne er full av pisselukt og det som verre virker.

Guds utvalgte folk