Tanasjøen, Etiopia |
|
Valg mellom et grønt og et blått hotell
Det var nesten mørkt da vi var klar for siste kirkebesøk, og helt mørkt da vi var hjemme i Bahir Dar. Fergen fra sør til nord går på søndager,
og jeg trodde jeg kunne kjøpe billett i går kveld. Trodde. I dag morges måtte jeg stille klokken fem for billett, det vil si klokken elleve etter
etiopisk målestokk, til en båt med annonsert avgang en time seinere. Dermed fikk jeg også med meg oransje soloppgang og morgenstemning fra trærnes
mange fugler. Billettluken var selvsagt ikke åpen. Jeg ble henvist til en benk innenfor gjerdet, der jeg satt mens en ustrukturert billettkø bygde
seg opp utenfor. Man er da gjest. Men jeg kunne ha rukket frokost på hotellet, for billettsalget åpnet kl seks til fergen som la fra klokka sju.
Folk er kledd i tepper. En gabi er et bomullsteppe man kan gjemme seg helt eller delvis i. Rundt kroppen, men gjerne også over hodet.
Ofte er det bare øynene som syns. Tanasjøen regnes som lavland til tross for 1850 meter over havflaten. Det blir gjerne store forskjeller
mellom dags- og kveldstemperaturer. Da er det godt å ha et fleksibelt plagg og gjemme seg i.
Sjøen er 75 kilometer lang, men vi skal innom fire landsbyer før vi når Gorgora i nord. Lossing og lasting tar
minst 1 ½ time på hvert sted, så her om bord må vi belage oss på å bli en stund sammen med en fargerik og omfattende lokalbefolkning,
tre kalver, ett esel, tre kyllinger og to papyruskajakker. To engelskmenn, to amerikanere og én slovener representerer Farangistan,
dette fjerne landet, der de hvite folkene kommer fra. Også jeg. Etter hvert blir vi alle som en stor familie. Ikke bare turistene, alle sammen. Bagasje og klær ligger spredt
tilfeldig omkring mens barna løper rundt med kostbare kameraer rundt halsen. Praten går livlig på mer eller mindre forståelig engelsk.
På Dek-øya arrangeres det marked i anledning skipsanløpet. Folk og esler kommer bærende på produktene sine i håp om å få byttet dem i penger
eller annet de trenger. Den støvete hovedgaten – eller hovedstien – gjennom landsbyen er så full av folk at man går i kø. Det har vært skuronn,
og et fjell med hundrekilos maissekker skal om bord.
| |
Utpå ettermiddagen ankommer vi bryggen nedenfor landsbyen Kunzula som er båtens – og dermed vårt – hvilested.
Passasjerene skal i land og finne seg et sted og sove. Her er to hoteller, ett blått og ett grønt.
 Begge tilbyr værelser uten toalett,
vann, strøm og vinduer. Ikke bare mangler vann på rommet, hele hotellet er tørrlagt. Ikke en dråpe i fellesdusjen. Man kan alltids drikke øl,
men kan man vaske seg og pusse tenner i øl? Godt jeg har lommelykt, i hvert fall. Landsbyens restaurant tilbyr injera, injera og injera.
Injera stekes på runde, trekullfyrte injeratakker som står utenfor de fleste hus. De fattigste har bare en enkel, rund stålplate som legges
like i bålet. Det sunneste med dette sure brødet (bortsett fra at teff skal være svært næringsrikt) er at man slutter å spise når man ikke
lenger er sulten. Men det dummeste er småguttene som står rundt deg og ler fordi du spiser så klønete. De skjønner visst ikke at det er
turistene som er kommet for å se på dem, ikke for at de skal se på oss.
 Når kvelden kommer og
 restauranten konverterer til bar, er ikke det mørke, tørre og kalde hotellrommet særlig
konkurransedyktig. Den svingende etiopiske popmusikken fenger, og sammen med folk og øl, inspirerer den til dansing. Klønete den også,
men likevel får jeg mange nye venner og en lokal kjæreste. I bakgården har de en promilletest, nemlig turen til toalettet som er en
balansegang over halvstore, løse steiner. Kanskje takket være denne testen kommer jeg meg til hotellrommet og den loppeinfiserte sengen
uten kjæreste, og mens jeg fortsatt husker hvor jeg la fra meg lommelykten.
|
|
|
