Bahir Dar, Etiopia - Ghion Hotel

Faraos rikdommer

Da jeg skulle forlate flyplasskafeen, hadde personalet sovnet. De lå på madrasser utover gulvet i kjøkkenet, og ble ikke sure da jeg vekket dem for å betale regningen. En struts hadde forvillet seg inn på rullebanen. Det er vel sånt som skjer på afrikanske flyplasser? I en kollisjon mellom et rutefly og en struts, skulle man tro at den myke og fjærkledde trafikkanten vil bli den tapende part. Men det er ikke sikkert, for fuglen har kun ett liv å miste. I flyet sitter det gjerne flere. Vi kom litt forsinket til Bahir Dar fordi funksjonærene skulle fullføre sin strutsepolitikk.

Der ble vi møtt av diverse representanter for byens hoteller. Jeg hadde siktet inn Ghion, så nå sitter jeg i en grønn og frodig hage med utsikt til gule iris og røde julestjernebusker og raper frokost. Egg og kaffe. Restauranten, eller baren er bygget med bambusstokker rundt en gul stamme av warka-tre, som er minst fem meter i omkrets. Disse trærne tåler det meste og kan bli mer enn 2000 år gamle. Hvem vet, kanskje har vi en sånn veteran her? I toppen av treet sitter minst 12 gribber og venter. Ingen kan vel vente som en gribb, og treet kan som sagt bli 2000 år gammelt. Av og til tar de en rolig rekognoseringsrunde på brede vinger. Ingen kan nyte et nederlag som en gribb.

Nordmenn ville kanskje tro at Tanasjøen ligger i Finnmark, men fra Tanasjøen kunne jeg ha sendt flaskepost eller en Ole Brumm pinne til Middelhavet. Forsiktig og nølende først, som en sørøstlig fjordarm gjennom sivskogen flyter Den Blå Nilen, før den bestemmer seg for å bli til elv. Snart presses vannet 49 meter ned Tis Issat fossen, og lenge fortsetter elven sørøstover på sin vei mot Sudan i vest og Egypt i nord. Først etter 40 mil bøyer den av mot vest og inn i de gamle sporene etter Egypts fruktbare jord, en 400 kilometer lang kløft, dyp og spektakulær som Grand Canyon i Arizona.

De største rikdommene i det gamle Egypt kom fra sør, nemlig fra Etiopia. Og da mener jeg ikke gull og elfenben, eller blåsvarte slaver, men vann. Spesielt flomvannet som hvert år gjødsler de egyptiske markene med avleiringer fra det etiopiske høylandet. Nilen betraktes av de fleste som verdens lengste elv. Men da er det den Hvite Nil fra Victoriasjøen og kanskje enda lengre sørfra. Men den Hvite Nilen renner rolig. Den er både lengre og bredere, men bidrar bare med 10 % av vannet og nesten ingenting av de fruktbare sedimentene.

Det er den Blå Nilen som er sjefen. Elven er like blå som gulrot er gul eller gråspurv og gråpapir er grå, skjønt himmelen gjerne speiler seg i elvevannet, der den er bred nok til å flyte fredelig. Den kalles ”den Blå Nilen” fordi den i flomperiodene ser nesten svart ut. Og i Sudan, i Khartoum, der de to nilene fusjonerer, bruker de samme ord for svart og blått. Vi sier jo selv blåsvart.

Pengesedler med full vassføring