Soldater kan lage våpenhvile, men de skaper aldri fred
Jeg har svømt fra stranden der Julenissen
badet som barn. St. Nikolas ble nemlig født i Lykias viktigste havneby:
Patara - neppe i en stall. Han ble biskop i Myra og var med på Keiser
Konstantins berømte økumeniske kirkemøte i Nikea i 325. Det sies at han
var spesielt snill mot barn, og døde formodentlig uten å vite at han
skulle gjenoppstå i tykke vinterklær som nisse. De får neppe like godt betalt som denne morgenens barberer. Han tok 25 kroner for å rake skjegget mitt, normalpris skal være 5 til 7,50. Kanskje har han kalkulert inn søndagsmorgentillegg, men likevel. Jeg må lære meg å forhåndsavtale priser. 10 kroner ville jeg akseptert. Og mens han står der med en skarp barberkniv mot strupen min, kommer lillebroren hans inn. Han er tolv og har forsovet seg. Barbereren fråder av raseri og smeller til sin bror - stadig med kniven mot min strupe. Og han slår igjen og igjen. Hvordan kan en slik aggressivitet kombineres med den varsomhet en barberknivfører skal ha? Også mot min strupe! Også til den prisen! For 25 kroner kan jeg sove halve natten, for 25 kroner kan jeg spise to frokoster eller drikke fem øl etter dagens prisnivå. Jeg kom hit etter 7 ½ time fra Bodrum i en halvfull buss. 2 rader foran meg satt en tykk mor med 2 tenåringsdøtre: En høy og slank og en fet liksom sin mor delte setene bak sjåføren, mens mamma på motsatt side hadde fri sikt ut av frontruten. Tilsvarende framoversikt fikk en eldre dame lyst på da hun entret bussen og fant ut at hun hadde setereservasjon lengre bak. Denne damen var heller ikke liten, men ved hjelp av døtrene fikk den store moren velvilligst ryddet bort veskene som okkuperte setet ved siden av henne, og den fremmede trykket seg på plass. Så gikk det fem minutter før det ble behov for å endre stilling. Dermed oppsto grensekonflikter i det trange dobbeltsetet og diskusjonen ble snart høylydt. Sammenklemt som de var, ville enhver bruk av kroppsspråk virke voldelig, og dersom en av dem lente seg litt fram for å se direkte på den andre ville det være det samme som å oppgi posisjon. De måtte altså sitte stivt og hardt side om side og snakke til hverandre, rope til hverandre, skjelle hverandre ut. Men uten å se på hverandre. Kampen bølget fram og tilbake; av og til grep døtrene inn, nå og da kom det til en ørliten pause, men som man vet, soldater kan lage våpenhvile når de trenger en pause, men de skaper aldri fred. Etter en stund snudde sjåføren seg og skjelte dem ut, og de satt en halvtime stille og krampaktig som to trykknapper. Men så eksploderte det igjen. Jeg trodde de skulle begynne å dunke hverandre i hodet med håndveskene sine, invadere hverandres hud med rødlakkerte negler. Det var som sagt god plass på bussen. De fleste passasjerene hadde dobbeltseter for seg selv, også jeg. Mannen på plassene bak dem flyttet seg, og konduktøren forviste den sist ankomne kamphønen til hans plasser. Resten av turen prøvde hun vel å knekke nakken foran seg med blikket, mens vi andre i ro og fred kunne nyte resten av turen. Den gikk gjennom grå landsbyer, grønne furu- og løvskoger, forbi store, stygge drivhus med plastikktak. Her modnes tomater, pepperfrukter, agurker flere ganger i året. Veien ble smal og svingete over fjellet, passerte svimlende utsiktspunkter, og etter Fethiye like mot de mektige Akdaglar - de hvite fjellene - som ligner kremtopper. Her på denne stranden blåser det nå så parasollen er umulig å holde på plass. Stadig nye steiner trengs til støtte, snart har vel skyggen plass bare til steinene. Skyggen som jeg har leiet og betalt. Men sjøen er klar og turkis, om det er sant at sjøens blåfarge er himmelens speilbilde, må vannet være gult. Og rent og klart. Et par smågutter selger drikkevarer. Jeg roper på en av dem, ber ham komme over hit: "Arkadaşım! Gel!" Han kommer leende, mens han stadig gjentar hva jeg har sagt. Er det da noe galt med uttalen min? Som om deres egen engelskuttale ("My friend! Come!") er så mye bedre, tenker jeg fornærmet. Men han har kalde ølbokser. Stranden ligger i en liten rund vik, 40-50 trappetrinn nedenfor veien som gjør en skarp sving over en dyp, krattbevokst dal bakenfor her. Jeg prøvde å trenge inn i dalen, men ble stanset av drittlukta. Anatolia har vært bebodd i tusener av år, det kan virke som om generasjoner av beboere har gjort sitt fornødne akkurat her blant disse grønne buskene. I Bodrum var det toalettmuseum. Som en underavdeling av hamammuseet, som er en del av St. Petersfestningen, vises doenes historie. To typer: Huksitterdoen (hull i gulvet) kaller de "den tyrkiske", og sittedoen som også er veldig gammel er anatomisk/vitenskapelig dårligere. Men jeg foretrekker nå den likevel. 12 uttrykk for toalett på engelsk listes opp og, selvsagt, 24 på tyrkisk. For eksempel "sıfır sıfır" - "null null". "Jeg skal bare gå og ringe til utlandet". |
TSP - partiet for kjærlighet og ekteskap |
