Røykere
 Siden
jeg har besøkt hamamenes far, måtte jeg også prøve det neste som hører Tokat
til, nemlig Tokat kebabı. Oversett på mine vandringer, ikke langt fra hotellet
mitt, finner jeg Huzur restaurant. Men har de Tokat Kebab? Nei, det har de ikke.
Men mye annet fint. Dessuten øl. Luksus å spise middag med øl til maten.
Likevel
vil jeg gå. 5 mann dukker opp, nærmest som en mafia stiller de seg truende rundt
meg. En av dem har hvit dress og bandasje på høyre hånd, en annen turkis skjorte
og stor ring i øret. Har jeg lurt noen? Etter en del forhandlinger, kommer de
fram til at de likevel kan servere Tokat Kebab. Jeg vet jo ikke hva det er, og
kan uansett ikke ta dem om jeg blir lurt, tenker jeg og lar ølbehovet styre
skrittene. Ute var det for kaldt å sitte. Tokat er en fin by, men hvor ble det av sommeren?
Jeg ventet på kebaben mens musikeren fylte romklangen sin som best han
kunne med innsmigrende melodier.
Et digert orgel - eller hva nå disse maskinene heter - utgjorde orkesteret hans. Det
kan være noe galt med ørene mine, men det hørtes ut som en telefon ringte inne i orkesterorgelet hele tiden.
Det fikk musikken til å lyde falsk.
 Der var nesten ikke folk. Fra mitt
hjørne og til venstre, to tomme bord med plass til 5 ved hvert, deretter,
i neste hjørne, et bord med 3 menn og en baby. Eller 2
babyer, for den største babyen - altså en velsminket, utringet, men ennå ikke
utrangert dame - hadde med seg en liten. I neste hjørne, altså diagonalt i
forhold til mitt, satt en ensom mann i rosa skjorte og røykte. Det samme i
det siste hjørnet. Men ved nabobordet mitt hadde røykeren hvit skjorte. Dette var nok ikke et sted som
familiefundamentalistene støtter. Heller ikke dem som står bak mikrofonene
under ezanen,
konkluderte jeg.
|
|
 Fire menn
satte seg ved
nabobordet til naboen min. Ja,
stedet fyltes etter hvert med mannfolk mens jeg spiste litt av min Tokat
Kebab. Den var ikke noe særlig god. Kanskje de ikke ville servere fordi de følte at de
ikke fikk det til? Enten liker jeg ikke Tokat kebab,
eller den var ikke som den skulle. Men beskrivelsen stemmer med boken, og den
står oppført i menyen. Sannsynlig konklusjon: Jeg liker ikke Tokat kebabı.
Flere folk - røykende menn - ved
bord etter bord. Her brygget opp til utskeielser på en tirsdagskveld. Jeg
åpnet vinduet mitt for å blåse bort røyken. En dresskledd mann gikk rundt og bar
på babyen. Stakkars liten, i all denne sigarettrøyken. Han - mannen - ville
sikkert demonstrere sin myke side for en eller annen. Og så kom en autoritet og lukket vinduet, her skulle
ingen røyk unnslippe. Jeg og babyen var overlatt til røykskyen. På tide å
gå. Babyen stakkars var fanget på fanget.
 Som jeg trodde. Regningen viste et beløp for maten omtrent som summen av alle spiseutgiftene jeg har
hatt hittil i denne byen. Og drikkeutgiftene
også. Sånn finansierer de alle gorillaene.
 Den fæle musikken var der for å skaffe
unnskyldning til overprising. At stedet er
lugubert ble understreket da jeg måtte følges ut, og støttekontakten min
låste
opp to gitterporter. Hvordan folk fra gaten kommer
inn nå, er en gåte. Utenfor står en
kokospalme i ekte, rød plast og jeg hilser på gamle venner. Så lenge har jeg
altså vært i Tokat at jeg har gamle venner her.
Venner eldes fort i Tyrkia.
|
