Oss mannfolk imellom
 Jeg blingset på
åpningstiden til museet, det stengte faktisk da jeg trodde det åpnet.
Lukningstider, altså. Hva
annet kan man da gjøre i Sivas enn å drikke øl? Har spist middag -
Sivas køftesi - og kaffe. Har også funnet to ølbarer
i Sivas. Her kan man overleve, dog ikke utendørs. Tittet over muren til en
militærleir, og hva fant jeg? En ølhage - bira bahçesi. Det har de lite
glede av nå, det regner igjen. Fortet meg å kopiere den lokale
krigerskulptur før jeg fikk hele den tyrkiske hær på nakken.
Sivas er
visst mer urban enn Tokat. Du ser det på folk, som ikke er like fattigslige og
ikke like tildekket. Du kan kanskje også se det på bygningsfasadene, mer
moderne. Det kan jeg styre min begeistring for. Dessuten ble jeg jo
snakket til av jentene i parken, jenter som etter muslimsk tradisjon var i
gifteklar alder, selv om vi satt tekkelig på hver vår benk. Mange folk går
rundt med kamera og snakker til meg på tysk. De har kanskje sine røtter
her, eller er politiske pilegrimer fra Ankara eller andre storbyer. Og på
hotellet snakker resepsjonisten et utmerket engelsk. Dermed kan han hjelpe
til med praktiske ting. Her er det lettere å få tak i øl - nesten litt
kjedelig for en spenningssøkende oppdagelsesreisende. Pussig nok flere
røykfylte tebuler i Sivas, mens denne baren er riktig lys og trivelig.
Peanøttene smaker ordentlig også, de i går virket som de var fra i fjor.
Eller året før.
 Det er bare mannfolk her, ikke
en gang dametoalett. Vi skal se fotballkamp mellom Frankrike og
Portugal. Jeg ser nok ikke særlig selskapelig eller hyggelig ut, der jeg
vagler for meg selv på en barkrakk med en halvfull øl og en bok på et
høyt, rundt bord. Likevel: vennligheten i Tyrkia overvinner det meste, og
sjenanse er visst et nordisk fenomen. Plutselig kommer en ny øl. Den har
jeg ikke bestilt, men det har mannen ved nabobordet. Til meg. Det ligger
ikke i kortene at jeg skal bytte bord eller at han skal ha meg bort til
seg, er nok bare en vennlig og sjenerøs gest, tenker jeg. Vi skåler, jeg takker, og
min sympatiske venn fortsetter å snakke med sine tre venner ved nabobordet
- Şerefe! Tyrkia overrasker stadig.
|
|
 Som da jeg klatret ut av
militærbilen og ble bråmøtt av en mann i dress og bar overkropp - skjorteløs.
"Velkommen!" ropte han og strømmet over meg våte kyss. Slafs.
Folk rundt lo, han var nok ikke helt bra i hodet, skjønt ganske harmløs
bortsett fra smittefaren. De har lange tradisjoner i å ta vare på mentalt
syke her omkring. I hvert fall 790 år, for Şifaiye
medresesi er fra 1217. Det ble bygget som medisinskole og psykiatrisk
sykehus "darüş şifa", der pasientene
fikk både trosterapi og musikkterapi.
 Men her blir det visst mer
alvorlig likevel. Øldonatoren min ser etter hvert ikke på kampen, bare på meg. Var
nettopp borte og presenterte seg: "Şahin". Dessuten ropte han: "I love you!",
og han er ingen uskyldig jentunge, men en voksen mann som vet hvilket budskap han
sender. Skjønt han ikke kan mer engelsk en den setningen. Kanskje ølbuler
i Tyrkia egentlig er homseklubber? Hvorfor er jeg alltid utsatt? Kanskje
homser er som de religiøse: Å - du tror nok. Altså: Alle er
egentlig en liten eller en stor homse. Nå skryter de av at de holder med
Portugal. Kanskje fordi spillerne er penere? Ronaldo har jo dukkefjes. Og
kanskje Şahin tror han har kjøpt meg for 12 kroner? Ja, ja. Denne
oppmerksomheten er ikke verre enn det jenter har måttet tåle fra
uappetittlige mannfolk i alle år.
Şahin kommer til slutt bort til
bordet, vennene hans går. Det skjønner jeg godt, for han lukter vondt av
tobakk og er blitt temmelig full. Men egentlig er han vennlig. Inviterer en
langhåret gjest som tolk. Tolken er en utmerket mann. Da regningen
kommer, insisterer Şahin på å betale alt - er rikere enn jeg, hevder
han ifølge tolken. Det står i avisen at tyrkiske toppledere har de høyeste
lønningene i verden, så kanskje han har rett. Tror nok snarere det er
snobberi eller frieri, men jeg lar ham få lov, lar ham også ta meg med
videre.
 En koselig tradisjon i Tyrkia:
Når alt annet stenger, er det fortsatt åpne suppestasjoner. Kanskje
restaurantene samler sammen dagens rester og koker suppe på det, men det
smaker som oftest godt. Og det betyr at øldrikkende og rakıdrikkende
mennesker kan få roet
ned magene sine før de går til sengs. Şahin tok meg med til en sånn
suppestasjon. Men etterpå - suppen smakte ikke særlig godt i natt
- gikk jeg hjem. Det aksepterte han, etter noen klissete kyss på
kinnet. Ikke de blå øynene denne gangen, det var nesen som
fascinerte ham, sa han.
|
