Atatürk i Beşiktaş
 For å komme inn i
Harbiye - militærmuseet i İstanbul - skanner de veskene dine to ganger.
Store og små. Hva er de redde for? Stedet flommer jo over av våpen og
granater: Snille våpen og slemme våpen. Du må være ekspert for å se
forskjell, bortsett fra at de snille blir bedre pusset. De slemme våpnene
er erobret fra fiender: Grekere, armenere, russere, separatister, terrorister. Her henger utallige bilder av armenske og kurdiske myrderier. Og et gresk flagg som de
tyrkiske soldatene erobret da de eksporterte sin fred til Kypros i juli
1974.
 Nei, ikke kurdere. Det ordet fant jeg ikke i museet. Men bunter med våpen
som kurderne har brukt, altså upussete
våpen, og bøker med navnelister over martyrene - altså tyrkiske soldater
som de har drept. Eller som det står: Myrdet. Før de ble martyrer reiste
de ofte langt. Noen helt til Korea, til Somalia og Bosnia. I sannhet:
Soldatens reiseveier er uransakelige. Og noen blir helter, noen martyrer, de
fleste glemt. I bydelen Fatih er det reist et digert monument over sultan
Mehmet II Erobreren (altså Fatih) som inntok Konstantinopel i 1453.
Kanskje finner vi tilsvarende monument over George W Bush i Bagdad om en
500 års tid?
Tenk om militærmuseer var
museer over den tiden det var militære til; den gangen dette var
nødvendig. Da kunne jeg følt glede ved å gå der og se, få bekreftet at
sivilisasjonen går framover. Nå er museet kun
påminnelse om verdens bestialitet, om hvor makten lå og fortsatt ligger.
Og det som vises fram er selvsagt utdatert fordi drapsteknikkene er blitt
bedre, ikke fordi behovene er blitt mindre. Det gjelder også kanonen og
jagerflyet i hagen. Vi har vendt oss til å se kreativiteten i årenes løp i
religionens tjeneste. Store deler av den historiske kunsten er jo nettopp
kirkekunst, moskékunst. Men du verden så mye bra kreativitet som er blitt brukt
på utforming av våpen. Siselerte sverd, krumme og rette, med skjefter i mange
materialer, fasonger og utførelser. Kniver og buer, hjelmer og som dolk eller slåsshanske når ammunisjonen er brukt opp. Nei, tanken om gjenbruk
er ikke ny.
|
|
Selve museet representerer
gjenbruk. Her var Harbiye militærakademi, der den mest kjente eleven,
Mustafa Kemal, ble uteksaminert som 24 åring og kaptein i 1905. Først i
1934 fikk han navnet Atatürk, i forbindelse med at loven om etternavn ble
gjeldende. I motsetning til andre store menn, som for eksempel Napoleon,
var han ikke bestemann på kullet. De var 12 i infanteriklassen, og han ble nummer 6.
Middelmådig, altså. Men kanskje var han den eneste eleven med blå øyne? Og
blå er hortensiaene som omgir den store bygningen. Blasse som Atatürks øyne
etter en natt med venner og rakı. Eller rosa som sårene på
slagmarken. Jeg liker ikke hortensia.
 Nå er jeg i Beşiktaş. Her døde
han 35 år seinere, nærmere bestemt i Dolmabahçe palasset, liksom 6
sultaner før ham. Palasset får meg til å tenke på marsipankake. På en mur
langs den kilometerlange, tungt trafikkerte strandveien som passerer
palasset og fører til bydelene - egentlig landsbyene - Ortakøy, Bebek og
videre til Bosporosbroen, henger det meterstore fotografier fra Atatürks
representasjonsvirksomhet i Beşiktaş.
 For han brukte palasset når han var
i Istanbul. Beşiktaş betyr "vuggestein", og jeg sitter med en øl i Ortakøy
- "middellandsby". Her er det travelt på en søndag, med marked og
restaurantbesøk for Istanbuls middelklasse. Ølet er friskt og kjølig, vinden
sval, maten varm. Har nettopp fullført en middag dekket av flekkete lefser. Det
passet fint, for dermed kunne jeg pakke de smakfulle lammekjøttbitene inn i
lefseflak som små sandwicher.
 Pussig at tyrkerne finner seg i
å være så mange. Kan virke som de er stolte av størrelsen på befolkningen
i İstanbul. Noen sier 15 millioner, andre 20. 12 - 13 millioner er nok det
riktige. At jeg selv bor i en by med bare en kvart million mennesker gjør
meg jo mindreverdig i dette perspektivet.
 Her går de i kø, ganske tålmodig
kjører de i kø eller finner seg i at maserop fra selgere, kastet ut til
alle, rammer dem selv. Som en kollektiv avstraffelse. Jeg skiftet
kafé, bestilte noe skvip som de kaller "Ortakøy kahvesi", en spesiell,
lokal kaffevariant. Det spesielle må være at de bruker fløte og krydder,
slik at det ikke smaker kaffe i det hele tatt. Et eksperiment for meg.
Alle eksperimenter er ikke vellykkede.
|
