Amasra - en badeby i nord
 Damen som serverer øl er
tekkelig dekket av skaut. Dette landet er sannelig fullt av moralske kontraster. Mens man enkelte steder må lete lenge etter et mulig
serveringssted, kan man her kjøpe whisky i aviskiosken over gaten. Og mens
damen skjuler hvert strå av sitt hodehår, løper jentene rundt i sine små
bikinier på stranden nedenfor. Saken er nok den at de som kler av seg, liksom
de som drikker øl eller brennevin, er tilreisende fra storbyen. Damen med
skautet er en lokal som har funnet levebrød på grunn av Amasras fine
beliggenhet. Mens jeg sitter med ølen min
og skriver dagbok, kommer hun med et stort
fat hvite morbær - akdut - til bare meg alene.
Byen strekker seg ut i Svartehavet som en litt pjuskete X,
dannet av en C med speil i ryggen eller to parentesbuer: )(. En lang
strand ligger til høyre i midten og en kort en til venstre. Ikke bare er
den store stranden like god som de sørpå eller vestpå, men her er
også temperaturen behagelig. Høyre arm på X-en fortsetter i en molo som
stenger havet ute, slik at jeg slipper de ekle bølgene som pleier å fylle
nesen med saltvann.
 I den andre enden av stranden,
altså høyre X-bein, ligger en slitt badebrygge. Men vannet er bare en meter
dypt, du må være liten eller ha god teknikk for ikke å slå deg når du hopper.
Like bortenfor er det sperret. Der er badebryggen ny og pen og sjøen sikkert dyp nok.
For der holder marinen til. Hvitkledde og bevæpnede gaster passer på at
kun soldatene med sine koner og barn får adgang og adsvøm til privilegiene
som også inkluderer en badeflåte. Ikke ulikt Eğirdir, der soldatenes
ferieprivilegier også tyder på at Tyrkia er en armé med et folk og
ikke omvendt. Tipper de lærer at de er bedre og viktigere enn
vanlige tyrkere. Men hva har vel militæret å vise til? Hvordan kan de
dokumentere måloppnåelse og effektivitet, slik det kreves av andre?
Kan de bevise at de beskytter? Og i så fall: Kan de vise hvor mye de
beskytter? Hvor mange de beskytter? Mot hvor mange de beskytter? Kan de
bevise at de ikke bare beskytter sine egne mot oss andre? Beskytter
soldaten også den som ikke elsker ham?
Pensjonatet jeg har funnet er
så ubetydelig at det ikke ser ut til å ha fått navn. I rommet mitt på
gateplan er det tre senger og vindu mot strandpromenaden. På innsiden av
vinduet står skiltet med "Pansiyon". Det ligger vegg i vegg med Sahil Otel, og jeg kan kanskje døpe det til Sahil Pansiyon? Eller male inn
"Adsız" - navneløs? Man kan sitte inne på rommet med armene i
vinduskarmen og late som om man har
altan eller sette seg i den dype
sofaen utenfor vinduet på fortauet. Det er så møkkete her inne at jeg
nekter å legge tannbørsten fra meg på hyllen på badet - som selvsagt er på gangen.
Vertinnen er streng og bestemt. Ikke bare insisterer hun på
forskuddsbetalt tre dagers leie, men hun tørker demonstrativt av
badegulvet hver gang jeg har vært innom. Og det er ikke sjelden, for ved
kiosken over gaten, der jeg sitter og drikker øl, er det ikke toalett. Det
er nok damens mening at jeg skal bruke innesko - altså de utleverte
plastikksandalene - på badet. Ellers setter jeg fotspor. Men jeg liker ikke
plastikksandaler, og fotsporene er ikke annet enn møkk fra gulvene omkring
som synes så godt på fuktige baderomsfliser.
|
|
 Fire mannfolk -
store menn - har booket seg inn på de 2 ledige rommene ved siden av
mitt. De satt i vårt felles oppholdsrom, altså utenfor min dør, og buldret
og røykte mens jeg prøvde å hvile litt. Håper tonefallet i min "merhaba" avslørte hva jeg synes om at
tobakksrøyken deres siver inn gjennom nøkkelhull og dørsprekker. Største
feilen med tobakk er ikke at den er farlig, men at røykeren ikke dør fort
nok. Tenk om de går ut og drikker seg fulle på rakı og kommer her i natt
for å buldre og røyke ut rusen!
 Om de tyrkiske myndighetene
hadde fulgt utesporene mine, ville de oppdaget at de stadig fører
til militære installasjoner. Men det er fordi militæret etablerer seg på
steder det er interessant å være. På toppen av fjellet her for eksempel. Jeg
holder meg selvsagt lydig innenfor gjerdene, ingenting ulovlig. Men
kanskje likevel litt mistenkelig? For tyrkere flest anstrenger seg ikke
unødvendig i solsteiken, bare dumme og nysgjerrige utenlandske turister å
se her oppe. Og dem er det ikke mange av. For militæret kunne kanskje det
ideelle vært at hele landet ble sperret av, og at alle innbyggerne ble
soldater. Men de trenger kanskje noen til å arbeide, noen til å betale
beskyttelsespenger.
 Jeg har fotografert blomster og plukket morbær fra trærne. Og jeg har drukket te med Mehmet. Mehmet er en lokal maktperson.
For han er høvding over de kommunale parkeringsvaktene. I siste instans er
det han som bestemmer hvem som får lov til hva, og eventuelt hvor mye de
skal betale. Tror han er på omtrent samme alder som jeg, har lange og
mange arbeidsdager. Men hva gjør det, når han i arbeidstiden kan sitte og
prate og drikke te? Mehmet har blå uniformsskjorte og caps med
kommunelogo. Han har dessuten leiligheter både her og der, og jeg har
selvsagt fått telefonnummeret og hotmailadressen hans. For jeg og min
familie kan komme og bo der når vi ønsker, så lenge vi vil.
 Til
middag får jeg kyllinggrillspyd - tavuk şiş - i restaurant Beyaz på Amasras
promenadegate. Langs promenadegater skal tyrkiske feriegjester promenere i
familiefølge. Men så sitter jo parkeringsvaktene - med Mehmet i sentrum og drikker te.
Dermed domineres gaten av parkerings- og trafikkanarki. Mon tro hvor lenge
de vil overleve de to søte kattungene som snart skal utforske verden på
den andre siden av gaten? Foreløpig gjør de seg kjent med fienden ved å
klatre på et parkert bilhjul. Inn i skjermen og - kanskje snart - opp i
motoren. I motsetning til røykerne som - tross alt - søler mesteparten av
konsekvensene av sine uvaner på seg selv, driver bilistene og søler det
meste på alle andre. Men siden bilisme unektelig har en positiv side, må
vi vel avfinne oss med den. Om bare autoriteter - som parkeringsvakter -
ikke hadde latt dem gjøre som de ville. Vel, ikke helt som de vil. Nå og
da får de beskjed om å parkere tettere, slik at det skal bli plass til
flere.
|
