En søndag i juli 2003: Istanbul - Kropper

Kan ikke huske å ha opplevd så behagelig julitemperatur i dette landet. Det er så man vurderer å ta på seg en jakke. Men det har jeg sluttet å ha med. Sitter med et teglass i skulpturparken til De Arkeologiske Museer. Har fullført første økt på to timer i Museet for den Antikke Orienten. Her i parken er det mange hodeløse kropper, men ingen kroppsløse hoder. Ellers kunne man kombinert, slik man har gjort det inne i museet. Der inne er man ikke så nøye med om tingene passer sammen. Man setter gjerne løvehode på folk, menneskehode på løver eller slangehoder på leoparder. Sånt var populært i mange gamle kulturer. Føtter også. Tungvint må det ha vært å gå med okselabber foran og fugleføtter bak. Sånne særegenheter hevet folk - eller var de dyr? - til gudestatus. Rart å tenke på at sånn vanskapning ga status, mens man for 50 - 100 år siden ble vist fram på sirkus og gjort narr av, bare man hadde litt stor nese.

Apropos nese: Det kan bekreftes at de dyrene - eller menneskene, om man vil - som kalles sfinxer, altså med løvekropp og menneskehode - ikke bestandig var neseløse. Her i museet er det nemlig flere eksemplarer der nesen er intakt. Ikke så spisse riktignok, sløvet som de er av tidenes tenner, men i hvert fall nok til å motbevise myten om at sfinxer er neseløse. Ellers er det mange skjeggete konger og krigere fra Mesopotamia. Skjegget er så tett at det ser ut som om nesene deres stikker fram fra bølgene. For skjeggveksten er virkelig bølgete, som persianer eller tørkete nudler. Kanskje de tok permanent.

Dessuten ser det ut som de bærer håndveske. Dette har jeg observert i British Museum og Louvre, at konger og krigere fra Nebukadnesar og Hammurabis tid brukte en eventuell ledig hånd til å dra med seg håndvesken sin. Skjegget beviser vel at de var menn - hvis det da ikke dreier seg om slør. Som kjent hjelper slør mot å få sand i munnen når man skal si noe, sand i nesen når man skal puste. Det kan også se ut som de brukte armbåndsur. Solur selvsagt; det gjelder bare å vite hvilken retning du skal ha nesen i når du vil vite hva klokken er.

Reisemeny

Det mest imponerende i Arkeologimuseet er de 11 av 18 sarkofagene som er gravet fram og brakt til Konstantinopel fra et Nekropolis i det fønikiske Sidon (dagens Saida i Libanon). Hver av sarkofagene "veier noen tonn" står det. Den fineste, og selvsagt den største, er etter Aleksander. Den store. Scener fra hans berømte bragder pryder de fire sidene i relieffert marmor, der de eneste detaljene som mangler er våpnene. For de ble laget i gull og sølv, mer forgjengelig enn marmor uansett hva man ellers måtte hevde. Våpnene er brutalt brukket av. Med hender og gjerne en liten underarm. Du kan kanskje ikke telle øyenvippene, men du kan i hvert fall få bekreftet at soldatene ikke var omskåret.

Men så er det altså ikke Aleksander den Store sin sarkofag. Det vet den som leser bruksanvisningen. Under den vakre kistens marmorskråtak, voktet av marmorløver, hvilte nemlig kong Abdalonymos av Sidon. I en annen sarkofag, rappet fra en egyptisk general, ble den opprinnelige mumien kastet ut og erstattet med kong Tabnit av Sidon. Da fortjener han vel ikke bedre enn at han selv er tømt ut og ligger til utstilling ved siden av i en glasskiste. Altså enda mer naken enn soldatene til Aleksander. Nabosarkofagene er formet etter kroppen; skuldre, hode, tær. Og for at likene skal slippe å ligge i strekk, er det spor til knærne.

Det skulle vært midt i sesongen, men her er ikke mange turister. Før jeg ble overrasket av en japansk gruppe med guide, gikk jeg alene rundt i Orientmuseet. Og i natt sov jeg alene på taket til Safak Pansiyon. Dermed blir det tilsvarende flere teppeselgere til hver turist. Det er et slit. Safak er forresten fornyet med restaurantinnredning og utebord. På nabohjørnet er det reist et eksklusivt hotell, dessuten er kommunen i gang med å fornye fortauene i Lille Ayasofyagaten. Den er på vei til å bli en paradegate, så da er det vel et tidsspørsmål hvor lenge det er mulig å bo billig der. "Hvor meget pleier du å betale?" Spurte de nå. Det husker jeg ikke, men første gang - i 1994 - var prisen 3 øl. Har alltid brukt øl som omregningsenhet. Sånn får man raskt oversikt over inflasjonens siste steg. Men i år har visst myndighetene lagt på skatt. I hvert fall er prisen økt med 25% i forhold til hva jeg er vant til: I 1994 kostet en halv liter øl TL 20 000, tilsvarende fem kroner. I år skulle den kostet 1 million, men kostet en og en kvart. Her er gode tider for seddeltrykkere og prislisteleverandører.

Dandert og emballert