Antiokia - Antakya eller HatayGamle Antiokia, en av antikkens store hovedsteder, der Paulus og Peter
møttes. Mye tyder på at de ikke helt ble enige, for Peter hadde nok hørt
Herren uttale "Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i
Israels folk" (Matt 15,24). Paulus mente på sin side at produktet var så
godt at det kunne fordeles også til hedningene - til dem som var utenfor.
"Da Kefas (Peter) kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i ansiktet" (Gal 2,11), forteller Paulus.
"Vi skulle gå til folkeslagene, de til jødene" (Gal 2,9). Og ut fra Antiokia dro
han på sine misjonsreiser. Spørsmålet om omskjæring kom også opp. Helt
unødvendig, hevdet Paulus, den helomvendte fariseer: Troen alene teller, lovene
er mindre viktige. Skulle han først konvertere, så gjorde han det 180 grader.
 "Han kan vel ikke gjøre noen skade der ute i verden", tenkte kanskje
Peter, og lot ham holde på med hedningene sine. Kanskje var det slik
kristendommen startet som verdensreligion. "Det var i Antiokia disiplene
for første gang ble kalt kristne" (Ap 11,26). For det er Paulus og ikke
Peter som har designet den. Ikke å undres over at flere av troens
varianter er representert med sin kirke i denne byen.
Tross all denne helligdommen, magen renner fortsatt. Men jeg vet råd, her
er det apotek over alt. Langs en gate talte jeg 7 av 8 forretninger som apotek.
Og da entrer man ett av dem og vet at her er behov for noe antiseptisk.
Ercefuryl med nifuroksazid har virket før, et tyrkisk produsert legemiddel
som bare koster syv og en halv krone i innkjøp. Resept unødvendig. En
kapsel morgen, middag og aften. Nå er det middag, svelges ned med øl. Går
det bra tro?
|
|
 Dolmușen fra Arsuz hadde ekstraplasser idet armlenene ytterst til
styrbord kunne konverteres til seter.Til Iskenderun og derfra over
fjellet og hit med en annen dolmuș.
 Knapt noe ventetid i det hele tatt. Allerede før 12 hadde jeg fått rom i herberget (Otel Akdeniz) og tatt meg
en spasertur i byen. Antakya feirer sin 17. mai i dag med kulturfestival
og opptog. Her sitter byens store menn i dype lenestoler midt i gaten. Men
toastmasteren er kvinne, ærestalen lang. Og i toget stiller, foruten
politi og soldater, idrettsklubber, folkedansere så vel som
 veteranbataljoner med toppluer eller
stolte skinnluer - kalpak - nesten som persianerluer som menn i
Norge brukte i 50-årene og som vi kalte "lungemos". Men jeg synes å huske
nordmenn bar dem på langs, liksom statsminister Nehru. Her har de dem på
tvers. Atatürk brukte også en sånn av og til, slik det er avbildet på 100
000 liramynten. En politimann tillot meg å fotografere en liten
panservogn. Bare en liten, naturligvis. Det får være grenser.
 Museet i Antakya inneholder kanskje den fineste samling av romersk
mosaikkunst i verden. De fleste fra 2. og 3. århundre, fjernet fra vegger
i romerske villaer - den tiden man hadde skikkelig takhøyde. Fargete,
glaserte stein som er mindre enn 1 kvadratcentimeter.
Jeg skulle berette om idylliske spaserturer langs bredden av elven Orontes.
For navnet klinger bra på en elv. Det tyrkiske navnet, Asi, lyder ikke
like bra, og passer derfor bedre. Helt til man forstår hva det betyr:
Overskudd. Asi i juli er en bekk. Den er så liten at man kan få øye på
kildene. Ikke kildene i Libanons fjell der sør, men de lokale kildene: Rør
som stikker ut her og der, renner som renner. Asi stinker. Asi stinker
verre enn bossbilene. Tyrkerne klager over at man i Syria forsyner seg med
mer Orontes-vann enn fortjent, liksom syrerne klager over at tyrkerne
forsyner seg med mer Eufrat-vann enn de fortjener. I Antakya - som også
Syria gjør krav på - er det elv nok bare til svalene og rottene.
|
