Heybeli - en prinsesseøy
Det finnes et sted der det synes som den største
næringsveien er å kjøre drosje. Og siden det er forbud mot biler, er det
tilsvarende mange hester. Men hestemøkk er ikke den verste forurensningen. Den
er det de alltid picniciserende tyrkerne som står for, eventuelt Marmarahavstrømmene fra storbyen og fra Bosporos. Men her er frisk luft, fin
temperatur, god fisk, kjølig øl. Stemningen er som i "Syden"; rolig og avslappet. Badeglam
- denne spesielle lyden som alltid stiger opp fra en
badestrand - musikk, rolige samtaler, blide - sikkert glade - ferierende.
Ikke flere enn én utlending (meg). Og jeg er ikke mer enn 45 minutter - 10
kroner - om man vil -utenfor İstanbul sentrum. Tyrkia har ikke mange øyer
igjen etter at Hellas har forsynt seg, men i Marmarahavet ligger en håndfull
kalt "Prinsesseøyene" eller bare "Adalar" - "Øyene".
Fra den byzantinske tiden er øyene kjent som "Prinseøyene", siden de ble brukt som eksil for brysomme
eller truende tronarvinger. Den største heter bare "Büyük"
- "Stor". Men dit kom jeg ikke, siden jeg valgte å dra der den
første fergen førte meg. Og da jeg hadde gått rundt øya, var jeg glad den
ikke var større.
Man ankommer en by som gir en følelse lik den man får når man lander på en
gresk øy, skjønt det mangler hvitkalkete hus.
Imidlertid er her osmanske og greske trehus, noen prektige herskapsvillaer i mer eller mindre god
forfatning. Det virker som de bruker dårlig treverk; spinkle planker og maling
som raskt svinner. Noen hus står virkelig for fall - store, flotte med
gedigne hager og inngangsalléer - men falleferdige. Og vi er altså bare 10
kroner fra en av verdens største og tettest befolkede metropoler. Her kunne man
gjort det bra som eiendomsbesitter. Tenk å eie en bukett hus på øyene i indre
Oslofjord! Men det er altså ikke helt rent. Ikke på land, og sikkert ikke i
sjøen. De åtte fiskene jeg nettopp åt, var sikkert fulle av miljøgifter. Men
det smakte godt, luftforurensning gir jo også vakre solnedganger.
På veien rundt måtte jeg betale inngangspenger. Det
er gjerne slik at man har to eller tre vakter som samler inn penger - tilsvarende
tre kroner og femti øre - for å komme inn i området som regnes som nasjonalpark.
Hvis man hadde brukt en av vaktene til å samle inn boss, ville tilstanden vært
verdt å betale for. Da jeg fant et tilsvinet toalett og en annen vakt kom
løpende med regning, protesterte jeg. Her var ikke en gang vann til å vaske
hendene i. "Intet vann, ingen penger", sa jeg. Og det måtte han
akseptere etter å testet vannkranen. Men familiene koser seg, steker sine
kebaber og køfter, blander sine salater, klatrer ned bratte, rustne klipper og bader fra små steinete strender. Plastikk og papir blomstrer i konkurranse med
oleanderen. Og kråkene lever, sammen med måkene, herrens glade dager. I
ytterenden av øya, mot vest, står en liten klippe steilt opp av havet, som om
øya har kalvet.
Den er dekket av hvitt glasur - guano,
altså fuglelort. Her sitter et dusin svarte skarver og venter på framtiden. Som
kjent, framtiden dukker aldri opp; før den kommer er den blitt nåtid og
da er det en annen framtid som står på agendaen. Dette skjønner sikkert
skarvene, men folk skjønner det neppe. Her er det ikke mange som synes å
ha grepet livene sine, tatt ansvar for framtidene sine, erobret frihetene
sine. Tilsynelatende tar de til takke med å drømme om de skarve tre,
fire miraklene som danner hovedsakene i det enkelte liv. Skarvene dovner
seg, har tydeligvis bra tilgang på føde, og bruker tiden til å fylle
sin hvite klippe - aktaş - med
mer hvitt. En måse på besøk må avfinne seg med en plass lenger ned på
klippen, for rangstigen er udiskutabel, klasseforholdene stabile.
|
|
Noen
steder er baderiet organisert, noen steder tar de
inngangspenger; der de mener at bademulighetene er ekstra gunstige: Et nordnesbad i tillegg til steinstranden. Men fire øl i inngangspenger
betaler jeg ikke for en dukkert. I hvert fall ikke i dag, i hvert fall
ikke når de ikke serverer øl. Først på slutten av runden fant
jeg et skikkelig vannhull (Efes Pilsen). Man får jo ikke akkurat
krefter etter en ølpause, snarere en tilleggsslapphet, så kanskje det
var like bra at vannhullet dukket opp først da utforskningsjobben var
gjort. Jeg greide å motstå kuskenes rop, som ikke var mer beskjedne enn
fastlandskuskenes "Taksi!". Men jeg kjøpte en pose plommer av en
liten gutt langs veien. Han ble nesten overrasket over å bli tilsnakket,
kanskje han ikke var forberedt på en utenlandsk kunde. Jeg kunne ikke
spise alle plommene, får vel likevel løs nok mage etter dem jeg åt.
 På
"Håpets høyde" ligger det nedlagte "Halki Seminarium", en presteskole for
den økumeniske patriarken av Konstantinopel. Han, patriark Bartolomeus, har
gått der selv. Skolen står på ruinene av et gammelt treenighetskloster. Noen
områder er avstengt av militære grunner. De venter kanskje på at grekerne
skal ta de siste øyene også? Nede ved sjøen, bak et militært
varselskilt ligger en
liten kirkeruin og et lysthuslignende tempel med jomfrubilder og sånt.
Jeg spurte vaktsoldatene om de tillot meg å ta de fem, seks skrittene
innenfor for å studere vidunderet, men den gikk ikke. De smilte en
smule flaut mens de svarte, og noen forbipasserende gjorde narr av dem -
eller av reglene. Marinen er hvitkledd, og disse soldatene ser ikke på langt
nær så truende ut med sine kalotter og skvettlapper hengende fra nakken
- eller er det tankesmekker? De tror nok militæret
beskytter folket i Tyrkia. Det er jo faktisk omvendt: Folket som beskytter
militæret.
Øya har plass til en privat skole og et
marineakademi. Dessuten er her et sykehus, der damene bes om å gå til
venstre og herrene til høyre. Riktig apartheid, altså. Jeg lurte en
stund på om ambulansen også var hestetrukket, inntil jeg så en
ordentlig. Og en ordentlig politibil og hele tre ordentlige brannbiler. Og
en dolmuş.
En av Prinsesseøyene heter
Hayırsızada. Det er blitt fortalt at den konkurstruede sultanen i 1910
fikk tilbud fra et fransk firma om at de kunne konvertere 150 000 av
İstanbuls løshunder til hansker. En halv million franc var de visst
villige til å betale for hundene. Den hundeelskende sultan Mehmet V skal i
stedet ha beordret hundene fraktet med et gammelt dampskip og sluppet løs
på den vannfrie øya som kanskje heller burde hett Susuzada -
vannløsøy, men i stedet heter "Øya uten nei". Så her levde de altså - så
lenge det varte - uten vann, men også uten at noen sa: "Nei Fido!"
Etter middagen gikk jeg tilbake til
nærmeste strand for et kort bad - det var faktisk sandbunn. På veien
fikk jeg et bilde av den kristne pavillonen med forbudsskiltet foran, snek
meg bak ryggen til soldatene (farlige og olivengrønnkledde). Kunne jo
egentlig vært gøy å bli snakket til, blitt litt arrestert liksom, kanskje vi kunne kommet i
prat...
|
