Noas Ark strandet på Ararat
Den støvete byen Doğubayazıt ligger på en slette 1950
meter høyere enn havflaten; kjedelig og dominert av to militærleire. 12 store,
moderne stridsvogner står utstilt til skrekk og advarsel borte i hovedgaten. Trafikken
forbi blir dempet av digre oljefat fylt med jord, uten friske blomster. Men
soldatene smiler og vinker til forbipasserende turister på vei til
Işakpaşa
Sarayı, et kurdisk palass med 366 rom, som ligger på en avsats i fjellet
omtrent 5 kilometer utenfor.
Byen lå
egentlig ved palassets fot, men er flyttet i den senere tid. Lettere å beskytte,
lettere å okkupere.
Byruinene er i ferd
med å bli okkupert av fattige fra fjellene. Med utsikt til det gylne palasset
og truende uværsskyer kan man tilbringe en kveld med noen flasker på Parachut
camping og kafé. Da det ble mørkt,
spaserte jeg tilbake mot byen og hotel Işakpaşa og ble selvsagt plukket opp i
en bil som skulle samme veien.
I
området rundt Doğubayazıt kan man besøke hundrevis av kurdiske landsbyer som
er så annerledes at du knapt tror det er mulig i 2001. 5 - 6 landsbyer var vi
innom i løpet av formiddagen. Husene er bygget med tre og lysebrun leire, noen
kalket. På taket ligger ofte høy til tørk, gjerne høyere enn selve huset.
For de lever av gras; enten gjennom egne dyr,
eller gjennom salg for andres dyr. Inni husene, som er så lave at håret koster
himlingen, er det gjerne to rom til hver familie; koselig og teppebelagt, bilder og kilimer på veggene, TV med parabol. Ofte er det bygget en mur av kumøkk rundt tomten. Andre har stablet kumøkka si i pyramide. Den tørkes og
brukes som brensel. Uttrykket "bullshit" får en mildere betydning når man ser hva det kan brukes til. Og rundt omkring går kuer, geiter, sauer, digre
hunder, gjess, kalkuner og høner. Guttene starter som gjetere fra de kan gå.
|
|
De fleste landsbyene har egen skole - slik blir kurderne tyrkifisert - men
ingen forretninger. I
den omreisende butikkbilen kan man kanskje betale en meter kjolestoff med et
snes egg? Kvinnene og jentene møter opp ved vannposten i fine drakter, med
fargerike sjal tullet om de vakre, gyldenbrune ansiktene. Dessverre bærer de
ikke keramikkrukker på hodet, men bruker trillebår eller åk og plastkanner. Når
fotografen nærmer seg, vender de ham ryggen, selvsagt. Turister skal ikke trenge seg på,
men i dag har jeg prøvd å være frekk. Turen går rundt i fjellområdet på støvete,
humpete og svingete landeveier. I en landsby som ligger omtrent 3000 meter
høyere enn havflaten stanser vi og får et glass te. Her har våre guider vokst
opp, her gjette de sine første sauer.
Et hull er et hull, selv om det sies å være laget av en meteor. Det
ser ut som en diger brønn, og som brønner flest, ser man heller ikke her noen
bunn. Klokken 10 om formiddagen kan jeg telle 50 lastebiler like ved som står og venter på å
få slippe inn i Iran. Tilsvarende antall andre veien. Vestlige varer østover
og østlige varer - kanskje mest oljeprodukter - på vei mot vest. Under mesteparten av
turen kan man beundre mektige Ağrı
Dağı, eller Ararats to topper på 5.150 og 3.895 meter. Det betyr at den
høyeste toppen hever seg mer enn 3 tusen meter over sletten; en kremtopp som
alltid tiltrekker seg skyene. Sjelden å se uten at den øverste spissen er
tildekket av et slør. Men akkurat denne dagen, etter at både morgenen og
kvelden i forveien har renset luften med regn og torden, blir
toppen avslørt. Mange topper i verden er kanskje høyere over havet, men få er
like majestetiske i forhold til sine flate omgivelser.
Jeg fant ikke Noas
Ark. Bibelen forteller at den strandet på fjellet Ararat, midtøstens høyeste. Men noen amerikanske arkeologer mente å ha funnet den: En båtformet
struktur, i fjellsiden ovenfor Ararat. Altså ikke i selve fjellet. Da forsvinner
jo vitsen, poenget var vel at absolutt hele jorden var oversvømmet og at skipet
grunnstøtte på den høyeste toppen. Men den som tror sterkt nok finner det han
søker, og dermed har man skapt en sesongarbeidsplass for en mann som kan ta imot
turister og stolt vise fram de antatte båtrester. 2000 meter er ganske høyt det
også.
|
