En likvogn med kanon er en kanonisert likvogn
De skryter av Tyrkia som et sekulært samfunn med fri
religion, med konfesjonsfri skole. Men reiser du rundt litt, ser du snart
at Kemalismen dyrkes like intenst som noen religion. Og i Ankara ligger
Kemalismens "Kaba". Mustafa Kemal Atatürks mausoleum - Anıtkabir - er
bygget med steiner fra hele landet - i så måte er han kanskje Tyrkias svar
på Alf Prøysen. Mausoleet er gedigent og militært (han var jo først og
fremst en militær); bygningen er - liksom autoritære politiske system - fritatt for andre vinkler enn de rette.
Anlegget er omgitt av en park, der det ser ut til at også landets tresorter er
samlet. Men dette er ingen rekreasjonspark for folket, skjønt den ligger midt i
et trafikkhelvete, der man skulle tro det nettopp var behov for noe sånt. En
bortkastet kvadratkilometer, hvor eneste tegn til liv er fiolette skilderhus.
Ellers er det nok av folk som passer på, og vesken blir kvittert inn allerede
fem hundre meter fra liket. Der går man også gjennom de 19 reglene som gjelder
i Anıtkabir for eksempel forbud mot å
rope, spytte, konversere, ride på løvene, plukke blomster. Ja, her vernes de
døde; her hyller man de døde og driter i de levende. Akkurat som en religion.
Først passerer du ytterste og innerste rektangel, de mange høytidelige trapper
og 8 rektangulære søyler, de høye soldater som ikke leer på annet enn
øyelokkene og, i motsetning til trærne og steinene, ser ut som de er
rekruttert fra samme familie, sultet halvt til døde og sminket til en rødbrun
ansiktsfarge som står til den grønne uniformen og det hvite bandolæret. Så
må du ta av deg hatten før du nærmer deg - bare nærme seg - den gedigne
kisten som er hogget ut av én marmorstein (monolitt). Bare nærme seg, ikke
røre og med luen i hånden. Atatürks "golden hits" er hogget inn ved inngangen,
og du går altså ærbødig mot denne digre steinkisten og vet at Mustafa Kemal jo var
ganske liten av vekst, som så mange store menn. Men så ligger han heller ikke i kisten, men i en gravlignende
krypt i etasjen under. Og dit kommer du ikke, for de døde
må som sagt vernes.
|
|
Religionsfrihet? Jada, hvis du bare anerkjenner vår
Gud som den største, kan du bruke så mye tid du vil på Allah, Herren, Jahve
eller Zevs. Det er høyt under taket i mausoleet, men ikke i de tyrkiske skoler
og universiteter. Der de levende bruker sin tid. I İstanbul har de et hår fra
profetens skjegg, men i Ankara står Herrens biler. Sammen med mausoleet er det
utstillinger av husene der han gjorde ting, bilder fra hans møter med andre
celebriteter, uttalelser om hans storhet fra andre storheter - mest i
forbindelse med hans død i 1938. Adolf Hitler mente for eksempel at Mustafa
Kemal hadde vist at selv en nasjon som er frarøvet alle midler kan skape midler
til å redde seg, mens den greske statsministeren nominerte ham i 1934 til
Nobels fredspris. Dessuten er boksamlingen
hans utstilt, for han var jo
en intellektuell. Flere av bøkene er oppslått for å vise kloke
understrekninger og skarpe små kommentarer i margen. Dessuten kan du altså
beundre tre svarte amerikanske biler og likvognen som tok ham med på en av de
siste turene. En likvogn med kanon er en kanonisert likvogn. En hundre meter lang paradegate med 12 par
hittitiske steinløver. Hanløver selvsagt, macho skal det være, står der som
sfinxer i en faraoisk allé.
I enden av
gaten troner tre symbolske kvinner og tre symbolske menn. Store og stygge, slike
heltefigurer som etter hvert rives i exkommuniststatene. Men jeg vet ikke om de
statene har souvenirbutikk, det var det selvsagt her. Pussig nok er det fullt
lovlig å stumpe sigaretten sin midt i trynet på den hellige. Men det kommer
kanskje av tyrkernes vennlige forhold til tobakk. Jeg sier ikke at Atatürk var
ubetydelig. Tvert imot, vil jeg støtte dem som hevder at han er blant de
største politikerne som har levd. Men det får være måte på hvor mye
ressurser som skal brukes på de døde.
|
