Hallingdal – Ardahan

På turen mot Şavşat tok jeg avstikker østover og oppover Göknar-elven til Meydancık, tre mil fram og tre mil tilbake. Her lever folk i brunbeisete trehus blant alt det grønne. Rart å tenke på de stygge, moderne tyrkiske betongklossene når man møter denne tradisjonen, gamle så vel som nye, gjerne i to etasjer og med brede verandaer foran. Noen er skikkelig laftede tømmerhus, men de fleste har simplere treverk. I stedet for takstein – panner – brukes bølgeblikk. Ikke så pent, men kanskje ønsker de å reflektere solen og varmen? Solceller er en bedre idé. Elvebredden er kantet av blå ormehoder med små lilla støvbærere stikkende fram som kløftede tunger. Rester av en festning kneiser utilgjengelig på en fjelltopp, men – nær den georgiske grensen – er de fritatt for kirker. Kanskje Diobani – som er det georgiske landsbynavnet – ikke var utilgjengelig nok?

Da jeg stanset på landsbytorget, dukket det opp femten mannfolk som jeg måtte håndhilse på. ”Georgia ligger like over haugen,” erklærte de verdensvant. Men det er dog en underdrivelse. Jeg drakk te, og enda en te. I gamle dager levde det 7000 mennesker her, fortalte en. Uten vei, uten penger og med få hester til kløving, 30 kilometer ned til veien Artvin – Şavşat. ”Da jeg var liten,” sa en gammel mann, ”var det tre meter snø her om vinteren. Hver vinter! Nå for tiden er det knapt en halv.” Godt de ikke hadde vei å brøyte i gamle dager, tenker jeg.

Veien over fjellet fra Şavşat slynger seg mellom mørke grantrær med lysegrønne tupper, signalgrønt gress, flekkete av fete rødkløver og gule tiriltunger og engkaller. En landsby mellom grantrærne kunne vært en hyttegrend, for eksempel i øvre Hallingdal, hadde det ikke vært for en spinkel minaret som stikker opp som en streng pekefinger og minner om at vi ikke er hjemme. Ved overgangen Çamlıbel på 2640 meter fant jeg en og annen gråbrun snøflekk, samt tusen svarte og hvite sauer, to tusen røde og brune kuer og flere millioner forglemmegei, som skraverte det grønne fjellteppet i himmelblått. En lysebrun ørn satt på en stolpe og voktet fjellovergangen, og en gul rødrev hoppet over grøften som var hvitprikkete av prestekrager. Jeg stanset for å fotografere akkurat da ørnen la ut på patrulje. Kuene laget kor av spiselyder, spritet opp av sporadiske raut.

En tyrkisk kone?

Fotogalleri