Alek

 Veskenappere

Før jeg var seksten hadde jeg en dom som veskenapper. Veien dit startet der enhver femtenåring kunne ha ruslet:
Det var mars, hver dag ble seks minutter lengre enn den forrige. Solen kjentes godt i boblejakkene. De første lysegrønne spirene presset seg gjennom sår i asfalten. Småfuglene hadde fått igjen selvtilliten. Det dampet av forventninger. Vi pleide å treffes på Dokkenhjørnet. Der dannet vi en sirkel med kroppene våre. Etter hvert som nye gutter kom til, ble sirkelen utvidet. Vi sto med hender i lommene og pratet om sport, om musikk, om film, om lærere, om jenter. Sikkert mest om jenter. Spesielt hver gang en av dem passerte.
Da skjulte hver av oss sine myke lengsler i ganske så harde ord. Det kriblet i lemmene, så vi sto nok ikke helt stille. Vi skulle jo dessuten følge med på alt som gikk forbi. For å komme til orde, og for å holde på oppmerksomheten, måtte man snakke høyt og helst overdrive mer enn forrige taler, gjerne skryte på seg en opplevelse som heller var en drøm. Kanskje den urolige sirkelen av rygger virket som en krigersk festning, kanskje lyden av konkurrerende stemmer med latterbølger fra nylig stemmeskiftede struper lød som mitraljøser. For en gang ble vi angrepet.

Plutselig sto hun midt i blant oss og deljet løs med håndvesken. Meg traff hun på øret. Det sved, og etterpå kjente jeg at det blødde. Vanskelig å huske noe særlig annet enn overraskelsen og, til tross for at vi var mange og hun var alene, redselen. Roger fikk blått øye, Toggen forstuet håndleddet. Men snart lå håndvesken på bakken med leppestifter, pudderdåser, nøkler, honningkamfer, portemoneer, barnebarnbilder og honnørkort spredt utover. Hun fortsatte å slå løs på Anton inntil Gullik tok tak i henne bakfra og låste armene hennes. Og da kom purken.

Vi var åtte stykker som ublidt ble stappet inn bak i den mørkegrønne bilen. Vi var åtte stykker som måtte stille opp i en rettssak noen uker etterpå. Og vi var åtte som ikke husket særlig annet enn lite sammenhengende og lite troverdige glimt, med forklaringer som stemte dårlig overens. At vi var fra drabantbyen talte nok heller ikke til vår fordel. Og så var vi blitt tatt på fersk gjerning.
Jeg tror ikke en gang forsvarerne våre trodde oss. Og foreldrene hadde vel mer å tape ved å miste troen på det rettferdige sosialdemokratiske samfunnet enn troen på sine egne barn. Det var jo heller ikke så farlig; vi var unge og ubeskrevne, det ble likevel ingen straff. Damen fikk riktignok erstatning, men beløpet ble lite på hver av åtte familier.

Før jeg var seksten hadde jeg lært forskjellen på sannhet og sannsynlighet. Jeg lærte også at de redde ikke alltid har rett, at angsten dreper: Små edderkopper eller store ulver, ukjente naboer og svake naboland. Og jeg har lært at våpen, når det først er innkjøpt, blir brukt. Men gjerne til noe annet enn det er tenkt, gjerne mot andre enn det ble lovet.