|
Veskenappere
Før jeg var seksten hadde jeg en dom som veskenapper. Veien dit startet
der enhver femtenåring kunne ha ruslet:
Det var mars, hver dag ble seks minutter lengre enn den forrige. Solen
kjentes godt i boblejakkene. De første lysegrønne spirene presset seg
gjennom sår i asfalten. Småfuglene hadde fått igjen selvtilliten. Det
dampet av forventninger. Vi pleide å treffes på Dokkenhjørnet. Der dannet
vi en sirkel med kroppene våre. Etter hvert som nye gutter kom til, ble
sirkelen utvidet. Vi sto med hender i lommene og pratet om sport, om
musikk, om film, om lærere, om jenter. Sikkert mest om jenter. Spesielt
hver gang en av dem passerte. Da skjulte hver av oss sine myke lengsler i
ganske så harde ord. Det kriblet i lemmene, så vi sto nok ikke helt
stille. Vi skulle jo dessuten følge med på alt som gikk forbi. For å komme
til orde, og for å holde på oppmerksomheten, måtte man snakke høyt og
helst overdrive mer enn forrige taler, gjerne skryte på seg en opplevelse
som heller var en drøm. Kanskje den urolige sirkelen av rygger virket som
en krigersk festning, kanskje lyden av konkurrerende stemmer med
latterbølger fra nylig stemmeskiftede struper lød som mitraljøser. For en
gang ble vi angrepet.
Plutselig sto hun midt i blant oss og deljet løs med håndvesken. Meg traff
hun på øret. Det sved, og etterpå kjente jeg at det blødde. Vanskelig å
huske noe særlig annet enn overraskelsen og, til tross for at vi var mange
og hun var alene, redselen. Roger fikk blått øye, Toggen forstuet
håndleddet. Men snart lå håndvesken på bakken med leppestifter,
pudderdåser, nøkler, honningkamfer, portemoneer, barnebarnbilder og
honnørkort spredt utover. Hun fortsatte å slå løs på Anton inntil Gullik
tok tak i henne bakfra og låste armene hennes. Og da kom purken.
Vi var åtte stykker som ublidt ble stappet inn bak i den mørkegrønne
bilen. Vi var åtte stykker som måtte stille opp i en rettssak noen uker
etterpå. Og vi var åtte som ikke husket særlig annet enn lite
sammenhengende og lite troverdige glimt, med forklaringer som stemte
dårlig overens. At vi var fra drabantbyen talte nok heller ikke til vår
fordel. Og så var vi blitt tatt på fersk gjerning. Jeg tror ikke en gang
forsvarerne våre trodde oss. Og foreldrene hadde vel mer å tape ved å
miste troen på det rettferdige sosialdemokratiske samfunnet enn troen på
sine egne barn. Det var jo heller ikke så farlig; vi var unge og
ubeskrevne, det ble likevel ingen straff. Damen fikk riktignok erstatning,
men beløpet ble lite på hver av åtte familier.
Før jeg var seksten hadde jeg lært forskjellen på sannhet og
sannsynlighet. Jeg lærte også at de redde ikke alltid har rett, at angsten dreper:
Små edderkopper eller
store ulver, ukjente naboer og svake naboland. Og jeg har lært at våpen, når
det først er innkjøpt, blir brukt. Men gjerne til noe annet enn det er
tenkt, gjerne mot andre enn det ble lovet.
|
|