|
|
Fikentreet, andre del
Men Barabbas
dukket ikke opp den dagen. Yeshua sovnet der han satt og ventet. Da han
våknet, var det mørkt og han var svært sulten; hadde jo ikke spist siden
kvelden før. Og ingen Barabbas. Han hadde ikke fortalt hva han skulle i
Yerushalim, bare at det var farlig. Hva hadde vært farlig? Men Barabbas var
jo så stor og trygg; ingen kunne vel gjøre en sånn mann noe? Som et ekko
fra i går natt hørte Yeshua den rullende latteren da han fortalte om den
gangen den digre og gretne rånen Bardarayos hadde jaget
svinerøkteren Lukas opp i et tre. Men det var bare et ekko. Å, som han lengtet etter
stefaren sin! Å, så sulten han var!
Han våknet med solen. Lå og stirret opp i det søtligduftende løvverket
over seg. Nå måtte han nok grave fram pengene. Men der, halvveis
mot toppen, var ikke det en frukt som var større enn kartene? Yeshua
klatret opp, frukten var nesten helt gul. Han klemte forsiktig på den,
kjente at den var moden. Det lyder usannsynlig at en fiken modnes så
tidlig på året, men han var så sulten og tenkte den kom som gave fra
Herren. For på sene kvelder når Lukas var i landsbyen og drakk vin,
fortalte moren ham fra Toraen og lærte
ham om Guds kjærlighet til sitt folk, og Yeshua tvilte ikke på at
han kunne gi sånn en gave til en av Israels sultne sønner. Så han åt
frukten, selv om han visste at årets første bekkurim skal ofres til
Herren. Det var den beste frukt han hadde smakt. Og denne ene fylte magen
og holdt ham mett lenge. Han klatret rundt men fant ikke flere. Oppe
fra treet så han et følge komme fra landsbyen: Trollmannen og eseltyvene!
Som om det var han som hadde gjort noe galt, skled Yeshua ned stammen og
sprang vekk, gjemte seg bak en stein. Følget gikk sakte videre langs veien
mot Yerushalim. Men trollmannen kom bort til fikentreet. Først sto han
stille og gransket det, gikk rundt et par ganger med blikket oppover. Så brettet han kappen til side og tisset på stammen. Han rapte kraftig og
fulgte etter de andre som hadde stanset og sto og ventet. Æsj! De sier
at svin er urene dyr. Hva skulle han nå gjøre? Ingen venner i Betanya; bare i Yerushalim kjente
han en: Barabbas. Skulle han gå og lete? Nei. Tenk om Barabbas kom og ikke
fant ham, verken ham eller eslene. Hva ville han da tro? Yeshua satte seg
igjen i skyggen med ansiktet mot Yerushalim. Ventet. Satt på den siden av
treet trollmannen ikke hadde stått. Før solen gikk ned var han en tur til
brønnen. Ingen spurte etter eslene. Ingen bød ham brød. Han fortsatte å
vente. Det ble mørkt, og han sovnet. Ny morgen og fortsatt ingen Barabbas.
Og ingen mat. I treet var det ingen moden fiken. Nå holdt han det ikke ut
lenger, måtte gå og lete. Byen var stor, men skulle det ikke likevel være
mulig å finne ham? Han fikk spørre noen. En slik svær og praktfull mann
kunne ikke gå rundt uten å bli lagt merke til. Men Yeshua var ingen stor og sterk mann. Han var sulten og usikker.
Og spørsmålene satte seg fast i halsen. Han sa ordene om og om igjen til seg
selv, men når de skulle ut, satt den første lyden som en propp. Og
folk som hadde stanset det de drev på med for å høre hva han hadde å si,
hevet øyenbrynene og fortsatte med sitt. Det eneste han kunne gjøre var å
lete på egen hånd. Han drev omkring i byens gater og smug, inne på
tempelplassen, rundt Herodespalasset, ved dammene, i boder og basarer, oppe ved de store husene
til de rike. Det var tett med folk, men ingen Barabbas. Om
kvelden var han utkjørt, ville begi seg på hjemvei, men la seg for å hvile
i en hage ved byporten. Der sovnet han under en velduftende busk og våknet
ikke før lyse dagen. Han satte seg forfjamset opp, gned seg i øynene, gikk
raskt hjemover. Håpte at Barabbas satt og
ventet på ham. Men det var ikke noe hjem lengre! Fikentreet, med de vakre, grønne
bladene med den søte lukten og vennlige skyggen, med tusen små kart som skulle gi
ham framtid, var
bare en stubbe. Ingen fole og ingen far som ventet på sønnen sin. Selv
eseldekkene, og vannsekkene var vekk. Krukkene var knust. Her og der var små hull spadd i
bakken. Men ingen hadde funnet pengene. Ingen kunne ha funnet pengene. Yeshua gravde fram skinnposen
sin med de få myntene og vendte nesen tilbake
mot Yerushalim. Nå avhenger alt av Barabbas, tenkte han. "Barabbas", sa han
høyt til seg selv. Det ordet setter seg ikke fast. Hvis han sier bare "Barabbas", greier han det sikkert,
og folk vil forstå at han leter etter ham.
Utenfor byporten var det vokst opp en hel liten by av stripete
pilegrimstelt. Pesach sto for døren, og inne i byen var det enda tettere
med folk enn dagen før. Ved en ostemakerbod stanset han og prøvde seg:
"Barabbas!". Ostemakeren så forvirret og redd ut, trodde kanskje
han var besatt. Likevel fikk Yeshua en ostebit som han straks åt. Han
ville ikke folk skulle tro han var gal, men måtte prøve igjen lenger
nede i gaten. Denne mannen ble også skremt, så seg omkring før han grep tak
i skulderen hans, trakk ham inntil seg og hvisket inn i øret hans: "Du må
ikke si det navnet, gutt, det er farlig!" "Hv-v-v-vorfor?", stammet Yeshua.
"Barabbas er arrestert, og de leter etter vennene hans!". "M-m-m-min
Barabbas?", spurte han, "st-t-t-tore Barabbas?" "Det er bare én Barabbas",
sa mannen," og han sitter i fengsel. Vær forsiktig!" Det var ikke sant! Hans mektige stefar kunne ikke bare bli satt i fengsel
sånn uten videre. Var han kanskje ikke den største og sterkeste? Dessuten
hadde han ikke gjort noe galt! Hva med røverne som
stjal eslene deres? Han fant en bod der de solgte suppe. Før
servering måtte han vise at
han hadde penger. Han drakk sakte, nøt hver lille slurk av den varme
suppen. Og hver bit av det ferske brødet ble tygget til det ikke var smak
tilbake. Da han hadde spist, prøvde han igjen, forsiktig vendt til verten:
"Barabbas?" "Hold kjeft, gutt!" ropte verten sint og jaget ham vekk. Yeshua rakte fram betalingen, men ble bare feid av gårde. En mann som
hadde spist samtidig, reiste seg brått og kom etter med bestemte skritt:
"Hei du!". Visste mannen noe? En venn av Barabbas? Eller skulle han høre på
ostemakerens advarsel om at romerne var ute etter vennene hans? For
sikkerhets skyld la Yeshua på sprang. Det var lett å stikke seg bort i
vrimmelen. Han turte ikke spørre mer, men kunne ikke fatte at noen var
mektige nok til fange hans sterke Barabbas. Han drev rundt i byen til det
ble mørkt. Da la han seg under busken i hagen. Neste dag var det enda tettere med mennesker i Yerushalim. Enda flere som
ikke er Barabbas, tenkte Yeshua som nok en dag drev rundt i byen uten mål
og etter hvert uten penger. Og da mørket senket seg, kom han tilbake til
busken som ikke på langt nær luktet så godt som fikentreet. Han lå og
lyttet til nattergalene som hadde tatt hele hagen i besittelse og sendte
glade, men mystiske meldinger til hverandre. Inntil de glade tonene ble
jaget av et følge som kom inn i hagen. Mennene stanset noen skritt fra
busken. Yeshua trakk knærne oppunder seg. I skjæret fra fakkelen
deres gjenkjente han eseltyvene. Hva var de ute etter nå? Det lød som de
kranglet, og snart gikk den hvitkledde trollmannen med fakkelen og et
par av karene. Resten av mennene la seg ned, ikke mer enn tre
mannslengder bortenfor Yeshua. Snart hørte han dem snorke. Hva ville de
gjøre hvis de oppdaget ham? Ville de ikke tro han lå der og spionerte? De
hadde snakket om død. De var jo røvere, hadde sikkert drept noen. Hvem i
denne store byen ville bry seg om en forsvunnet ukjent fattiggutt fra
Galilea? Han prøvde å snike seg bort, men da kom den hvitkledde
tilbake, vekket de andre. De fortsatte å krangle mens Yeshua lå så
stille han kunne, uten å klare å stanse skjelvingen. Fakkelen hadde
sluknet, bare silhuetter var synlige mot himmelen. Han hørte dem si noe om
drikking før trollmannen forsvant igjen. Og snart kom det flere
snorkelyder. Yeshua
skulle snike seg vekk, men et nytt følge kom og lyste opp hagen med
flere fakler. De var mange, og de virket truende. Hadde stokker og sverd. I
lyset gjenkjente han Yudas fra Kapernaum. En kraftig stemme ropte: "Vi
søker Yeshua fra Nazaret!" Yeshua? Nazaret? Nazaret i Galilea? Det er jo ham de leter etter! Med alle
faklene kan de ikke unngå å oppdage ham under busken. Han spretter opp og
springer alt han orker. Forfølgende skritt haler innpå; han ser ikke hvor
han løper, plasker like ut i bekken i det noen griper tak i kappen hans,
holder ham igjen og gir fra seg et triumferende rop. Raskt får fangen
rullet seg ut av kappen og løper bort ikledd bare det uberegnelige mørket.
Bort, langt bort fra mennene med sine sverd og stokker.
Hvor dypt skal man synke? Han løper og løper til han ikke orker mer,
synker dypere og dypere, overmannes av kvalme; det går rundt, rundt.
Før alt blir svart. Og hva skjedde så? Han visste ikke helt, våknet i et leie i et fremmed,
mørkt rom. Ved leiet satt en skikkelse og vugget fram og tilbake, og han
tenkte straks: "Barabbas?" Skikkelsen skvatt, han hadde visst tenkt høyt.
Men det var en kvinne med et skaut bundet tett rundt hodet. "Kjenner du
Barabbas?" spurte hun med knirkende stemme. Han stammet fram at det var hans stefar, og hun
bekreftet at Barabbas var arrestert av romerne. "De kaller ham terrorist".
Noen menn hadde snublet over Yeshua sin kropp i et smug og brakt ham til
konen som var kjent som en som kunne helbrede sykdom. Siden han var naken,
mente de han måtte være ranet. Mange slags folk kommer til Yerushalim i
disse tider. "Drikk dette!", sa hun og rakte ham et
krus. Yeshua prøvde å reise seg halvveis opp for å få det i seg, men ble
overmannet av kvalme og falt tilbake. Hun måtte støtte hodet hans
mens han drakk. Det smakte bittert, og det sved på tungen. Hun ga ham brød, vann og en bit ost og ba ham vente og
hvile mens hun gikk ut en tur. Da hun kom tilbake, fortalte hun at
guvernøren var i byen og hadde annonsert et møte på plassen foran
palasset. Der skulle man drøfte en viktig sak med folket, ble det sagt.
Det gikk rykter om at Barabbas kunne slippes fri i bytte for en annen
opprører de hadde fått tak i. Han var sulten, tørst og fremmed. Han var naken og syk. Og hun har gitt
ham håp om at Barabbas
blir sluppet ut av fengselet. Meryam heter
hun. "Kom tilbake og fortell, så får du mer å spise. For det trenger du",
sa hun før hun slapp ham ut. Og det skal han. På den bevoktede plassen foran guvernørens
residens, har det samlet seg hundrevis av tause menn. Alle stirrer opp mot
det mørkerøde taket der guvernøren skal komme fram på terrassen. Den
store, gylne, opphøyde stolen hans står klar. Yeshua greier å snike seg forbi de
store kroppene, finner en plass med fri sikt til terrassen. Og snart
blåses det for guvernørens ankomst. Først kommer livvakten. Soldatene
stiller seg på begge sider av stolen. Guvernøren selv er ganske liten, men
så fet at han må støttes ned i setet sitt. Deretter kommer to
herolder, og flere soldater med en fange mellom seg: Trollmannen.
Eseltyven. Og nå er
det vanskelig å se at han har vært hvitkledd. Endelig har de tatt ham,
tenker Yeshua fornøyd. Og da de til slutt kommer ut med Barabbas, skjønt
han ser temmelig medtatt ut, må Yeshua beherske seg for ikke skrike høyt av
glede. Det blir helt stille. Forsamlingen venter. En av heroldene går bort
til guvernøren, bøyer seg ned til ham og mottar en beskjed. Så går han
helt fram til murkanten og roper ut på gresk: "Hans Høyhet,
Guvernøren over de romerske provinser Judea og Samaria vil rådføre seg med
Yerushalims menn og spør: Hvem av disse to fangene, Yeshua Nazareeren eller
han som kalles Barabbas
ønsker dere frigitt?". Han venter, ser ut over forsamlingen. Ikke en lyd.
Guvernøren ser ut som han kjeder seg. De skjønner kanskje ikke gresk,
tenker Yeshua og skal til å svare på alles vegne. Men han venter. Den
andre utroperen bøyer seg for guvernøren og kommer bort til murkanten:
"Hvem av mennene, Yeshua Nazareeren eller Barabbas skal henrettes på
korset?". Denne bruker arameisk, og det blir uro blant mennene på
plassen. Yeshua greier ikke å beherske seg lenger og skriker:
"Slipp Barabbas fri!". Slipp Barabbas fri!". Så
kraftig stemme jeg har, tenker han overrasket. Og med større sikkerhet gjentar han kravet enda
høyere. De nærmeste viker forskrekket unna,
stirrer på den spinkle, fattigslige, gråkledde gutten med stemme som en
utropers. Men så vender de seg
igjen mot terrassen og roper med: "Slipp Barabbas fri! Slipp Barabbas fri!".
Og som når bøndene antenner stubbmarken etter innhøsting spres kravet til hele plassen: "Slipp Barabbas fri! Slipp Barabbas fri!". En fremmed,
kraftig arm griper Yeshua og løfter ham. Sittende på et par brede
skuldre kan han jublende lede forsamlingen i taktfast rop:
"Slipp Barabbas fri! Slipp Barabbas fri!" Men
der oppe fra ser han at folk begynner å slåss. Noen har trukket fram køller
fra kappene og begynner å denge løs på dem som står rundt. Andre har sverd skjult
i kappene: Og de hugger for å drepe. Utkledde soldater! Seiersropene
skifter til redselsskrik. Og bakfra kommer flere soldater. Da er det
ingen mulighet til å slippe unna, for ingen andre gater eller smug fører
ut fra denne plassen som snart har farge som taksteinene på
guvernørpalasset. En felle! Ostemakeren hadde jo sagt at romerne var ute etter
vennene til Barabbas. Terrorist sa Meryam. Og soldatene sparte ingen. Her
var menn og gutter, men ingen som
kunne yte motstand mot en bevæpnet overmakt. Fangene på terrassen er ført bort,
den fete guvernøren satt og
tørket svetten med en hvit duk; pannen, nakken og hendene mens han fulgte med i det som skjedde på plassen. Gutten lot seg gli ned av de brede skuldrene, tittet
redd opp på mannen som hadde holdt ham. Yudas! I en annen situasjon ville
han blitt redd for denne mannen. Og sint. Men nå ventet en verre trussel.
En felles trussel. Og Yudas virket rolig. "Kom, gutt", sa han, "fort!
Gjem deg under
kappen min! Kanskje du kan klare deg."
|
|