Fikentreet, andre del

Fikentreet første del

Men Barabbas dukket ikke opp den dagen. Yeshua sovnet der han satt og ventet. Da han våknet, var det mørkt og han var svært sulten; hadde jo ikke spist siden kvelden før. Og ingen Barabbas. Han hadde ikke fortalt hva han skulle i Yerushalim, bare at det var farlig. Hva hadde vært farlig? Men Barabbas var jo så stor og trygg; ingen kunne vel gjøre en sånn mann noe? Som et ekko fra i går natt hørte Yeshua den rullende latteren da han fortalte om den gangen den digre og gretne rånen Bardarayos hadde jaget svinerøkteren Lukas opp i et tre. Men det var bare et ekko. Å, som han lengtet etter stefaren sin! Å, så sulten han var!

Han våknet med solen. Lå og stirret opp i det søtligduftende løvverket over seg. Nå måtte han nok grave fram pengene. Men der, halvveis mot toppen, var  ikke det en frukt som var større enn kartene? Yeshua klatret opp, frukten var nesten helt gul. Han klemte forsiktig på den, kjente at den var moden. Det lyder usannsynlig at en fiken modnes så tidlig på året, men han var så sulten og tenkte den kom som gave fra Herren. For på sene kvelder når Lukas var i landsbyen og drakk vin, fortalte moren ham fra Toraen og lærte ham om Guds kjærlighet til sitt folk, og Yeshua tvilte ikke på at han kunne gi sånn en gave til en av Israels sultne sønner. Så han åt frukten, selv om han visste at årets første bekkurim skal ofres til Herren. Det var den beste frukt han hadde smakt. Og denne ene fylte magen og holdt ham mett lenge. Han klatret rundt men fant ikke flere. Oppe fra treet så han et følge komme fra landsbyen: Trollmannen og eseltyvene! Som om det var han som hadde gjort noe galt, skled Yeshua ned stammen og sprang vekk, gjemte seg bak en stein. Følget gikk sakte videre langs veien mot Yerushalim. Men trollmannen kom bort til fikentreet. Først sto han stille og gransket det, gikk rundt et par ganger med blikket oppover. Så brettet han kappen til side og tisset på stammen. Han rapte kraftig og fulgte etter de andre som hadde stanset og sto og ventet. Æsj! De sier at svin er urene dyr.

Hva skulle han nå gjøre? Ingen venner i Betanya; bare i Yerushalim kjente han en: Barabbas. Skulle han gå og lete? Nei. Tenk om Barabbas kom og ikke fant ham, verken ham eller eslene. Hva ville han da tro? Yeshua satte seg igjen i skyggen med ansiktet mot Yerushalim. Ventet. Satt på den siden av treet trollmannen ikke hadde stått. Før solen gikk ned var han en tur til brønnen. Ingen spurte etter eslene. Ingen bød ham brød. Han fortsatte å vente. Det ble mørkt, og han sovnet. Ny morgen og fortsatt ingen Barabbas. Og ingen mat. I treet var det ingen moden fiken. Nå holdt han det ikke ut lenger, måtte gå og lete. Byen var stor, men skulle det ikke likevel være mulig å finne ham? Han fikk spørre noen. En slik svær og praktfull mann kunne ikke gå rundt uten å bli lagt merke til.

Men Yeshua var ingen stor og sterk mann. Han var sulten og usikker. Og spørsmålene satte seg fast i halsen. Han sa ordene om og om igjen til seg selv, men når de skulle ut, satt den første lyden som en propp. Og folk som hadde stanset det de drev på med for å høre hva han hadde å si, hevet øyenbrynene og fortsatte med sitt. Det eneste han kunne gjøre var å lete på egen hånd. Han drev omkring i byens gater og smug, inne på tempelplassen, rundt Herodespalasset, ved dammene, i boder og basarer, oppe ved de store husene til de rike. Det var tett med folk, men ingen Barabbas. Om kvelden var han utkjørt, ville begi seg på hjemvei, men la seg for å hvile i en hage ved byporten. Der sovnet han under en velduftende busk og våknet ikke før lyse dagen. Han satte seg forfjamset opp, gned seg i øynene, gikk raskt hjemover. Håpte at Barabbas satt og ventet på ham.

Men det var ikke noe hjem lengre! Fikentreet, med de vakre, grønne bladene med den søte lukten og vennlige skyggen, med tusen små kart som skulle gi ham framtid, var bare en stubbe. Ingen fole og ingen far som ventet på sønnen sin. Selv eseldekkene,  og vannsekkene var vekk. Krukkene var knust. Her og der var små hull spadd i bakken. Men ingen hadde funnet pengene. Ingen kunne ha funnet pengene. Yeshua gravde fram skinnposen sin med de få myntene og vendte nesen tilbake mot Yerushalim. Nå avhenger alt av Barabbas, tenkte han.
"Barabbas", sa han høyt til seg selv. Det ordet setter seg ikke fast. Hvis han sier bare
"Barabbas", greier han det sikkert, og folk vil forstå at han leter etter ham.

Utenfor byporten var det vokst opp en hel liten by av stripete pilegrimstelt. Pesach sto for døren, og inne i byen var det enda tettere med folk enn dagen før. Ved en ostemakerbod stanset han og prøvde seg:
"Barabbas!". Ostemakeren så forvirret og redd ut, trodde kanskje han var besatt. Likevel fikk Yeshua en ostebit som han straks åt. Han ville ikke folk skulle tro han var gal, men måtte prøve igjen lenger nede i gaten. Denne mannen ble også skremt, så seg omkring før han grep tak i skulderen hans, trakk ham inntil seg og hvisket inn i øret hans:
"Du må ikke si det navnet, gutt, det er farlig!"
"Hv-v-v-vorfor?", stammet Yeshua.
"Barabbas er arrestert, og de leter etter vennene hans!".
"M-m-m-min Barabbas?", spurte han, "st-t-t-tore Barabbas?"
"Det er bare én Barabbas", sa mannen," og han sitter i fengsel. Vær forsiktig!"

Det var ikke sant! Hans mektige stefar kunne ikke bare bli satt i fengsel sånn uten videre. Var han kanskje ikke den største og sterkeste? Dessuten hadde han ikke gjort noe galt! Hva med røverne som stjal eslene deres? Han fant en bod der de solgte suppe. Før servering måtte han vise at han hadde penger. Han drakk sakte, nøt hver lille slurk av den varme suppen. Og hver bit av det ferske brødet ble tygget til det ikke var smak tilbake. Da han hadde spist, prøvde han igjen, forsiktig vendt til verten:
"Barabbas?"
"Hold kjeft, gutt!" ropte verten sint og jaget ham vekk. Yeshua rakte fram betalingen, men ble bare feid av gårde. En mann som hadde spist samtidig, reiste seg brått og kom etter med bestemte skritt:
"Hei du!". Visste mannen noe? En venn av Barabbas? Eller skulle han høre på ostemakerens advarsel om at romerne var ute etter vennene hans? For sikkerhets skyld la Yeshua på sprang. Det var lett å stikke seg bort i vrimmelen. Han turte ikke spørre mer, men kunne ikke fatte at noen var mektige nok til fange hans sterke Barabbas. Han drev rundt i byen til det ble mørkt. Da la han seg under busken i hagen.

Neste dag var det enda tettere med mennesker i Yerushalim. Enda flere som ikke er Barabbas, tenkte Yeshua som nok en dag drev rundt i byen uten mål og etter hvert uten penger. Og da mørket senket seg, kom han tilbake til busken som ikke på langt nær luktet så godt som fikentreet. Han lå og lyttet til nattergalene som hadde tatt hele hagen i besittelse og sendte glade, men mystiske meldinger til hverandre. Inntil de glade tonene ble jaget av et følge som kom inn i hagen. Mennene stanset noen skritt fra busken. Yeshua trakk knærne oppunder seg. I skjæret fra fakkelen deres gjenkjente han eseltyvene. Hva var de ute etter nå? Det lød som de kranglet, og snart gikk den hvitkledde trollmannen med fakkelen og et par av karene. Resten av mennene la seg ned, ikke mer enn tre mannslengder bortenfor Yeshua. Snart hørte han dem snorke. Hva ville de gjøre hvis de oppdaget ham? Ville de ikke tro han lå der og spionerte? De hadde snakket om død. De var jo røvere, hadde sikkert drept noen. Hvem i denne store byen ville bry seg om en forsvunnet ukjent fattiggutt fra Galilea? Han prøvde å snike seg bort, men da kom den hvitkledde tilbake, vekket de andre. De fortsatte å krangle mens Yeshua lå så stille han kunne, uten å klare å stanse skjelvingen. Fakkelen hadde sluknet, bare silhuetter var synlige mot himmelen. Han hørte dem si noe om drikking før trollmannen forsvant igjen. Og snart kom det flere snorkelyder. Yeshua skulle snike seg vekk, men et nytt følge kom og lyste opp hagen med flere fakler. De var mange, og de virket truende. Hadde stokker og sverd. I lyset gjenkjente han Yudas fra Kapernaum. En kraftig stemme ropte:
"Vi søker Yeshua fra Nazaret!"

Yeshua? Nazaret? Nazaret i Galilea? Det er jo ham de leter etter! Med alle faklene kan de ikke unngå å oppdage ham under busken. Han spretter opp og springer alt han orker. Forfølgende skritt haler innpå; han ser ikke hvor han løper, plasker like ut i bekken i det noen griper tak i kappen hans, holder ham igjen og gir fra seg et triumferende rop. Raskt får fangen rullet seg ut av kappen og løper bort ikledd bare det uberegnelige mørket. Bort, langt bort fra mennene med sine sverd og stokker. Hvor dypt skal man synke? Han løper og løper til han ikke orker mer, synker dypere og dypere, overmannes av kvalme; det går rundt, rundt. Før alt blir svart.

Og hva skjedde så? Han visste ikke helt, våknet i et leie i et fremmed, mørkt rom. Ved leiet satt en skikkelse og vugget fram og tilbake, og han tenkte straks:
"Barabbas?" Skikkelsen skvatt, han hadde visst tenkt høyt. Men det var en kvinne med et skaut bundet tett rundt hodet.
"Kjenner du Barabbas?" spurte hun med knirkende stemme. Han stammet fram at det var hans stefar, og hun bekreftet at Barabbas var arrestert av romerne.
"De kaller ham terrorist". Noen menn hadde snublet over Yeshua sin kropp i et smug og brakt ham til konen som var kjent som en som kunne helbrede sykdom. Siden han var naken, mente de han måtte være ranet. Mange slags folk kommer til Yerushalim i disse tider.
"Drikk dette!", sa hun og rakte ham et krus. Yeshua prøvde å reise seg halvveis opp for å få det i seg, men ble overmannet av kvalme og falt tilbake. Hun måtte støtte hodet hans mens han drakk. Det smakte bittert, og det sved på tungen. Hun ga ham brød, vann og en bit ost og ba ham vente og hvile mens hun gikk ut en tur. Da hun kom tilbake, fortalte hun at guvernøren var i byen og hadde annonsert et møte på plassen foran palasset. Der skulle man drøfte en viktig sak med folket, ble det sagt. Det gikk rykter om at Barabbas kunne slippes fri i bytte for en annen opprører de hadde fått tak i.

Han var sulten, tørst og fremmed. Han var naken og syk. Og hun har gitt ham håp om at Barabbas blir sluppet ut av fengselet. Meryam heter hun.
"Kom tilbake og fortell, så får du mer å spise. For det trenger du", sa hun før hun slapp ham ut. Og det skal han. På den bevoktede plassen foran guvernørens residens, har det samlet seg hundrevis av tause menn. Alle stirrer opp mot det mørkerøde taket der guvernøren skal komme fram på terrassen. Den store, gylne, opphøyde stolen hans står klar. Yeshua greier å snike seg forbi de store kroppene, finner en plass med fri sikt til terrassen. Og snart blåses det for guvernørens ankomst. Først kommer livvakten. Soldatene stiller seg på begge sider av stolen. Guvernøren selv er ganske liten, men så fet at han må støttes ned i setet sitt. Deretter kommer to herolder, og flere soldater med en fange mellom seg: Trollmannen. Eseltyven. Og nå er det vanskelig å se at han har vært hvitkledd. Endelig har de tatt ham, tenker Yeshua fornøyd. Og da de til slutt kommer ut med Barabbas, skjønt han ser temmelig medtatt ut, må Yeshua beherske seg for ikke skrike høyt av glede. Det blir helt stille. Forsamlingen venter. En av heroldene går bort til guvernøren, bøyer seg ned til ham og mottar en beskjed. Så går han helt fram til murkanten og roper ut på gresk:
"Hans Høyhet, Guvernøren over de romerske provinser Judea og Samaria vil rådføre seg med Yerushalims menn og spør: Hvem av disse to fangene, Yeshua Nazareeren eller han som kalles Barabbas ønsker dere frigitt?". Han venter, ser ut over forsamlingen. Ikke en lyd. Guvernøren ser ut som han kjeder seg. De skjønner kanskje ikke gresk, tenker Yeshua og skal til å svare på alles vegne. Men han venter. Den andre utroperen bøyer seg for guvernøren og kommer bort til murkanten:
"Hvem av mennene, Yeshua Nazareeren eller Barabbas skal henrettes på korset?". Denne bruker arameisk, og det blir uro blant mennene på plassen. Yeshua greier ikke å beherske seg lenger og skriker:
"Slipp Barabbas fri!". Slipp Barabbas fri!".
Så kraftig stemme jeg har, tenker han overrasket. Og med større sikkerhet gjentar han kravet enda høyere. De nærmeste viker forskrekket unna, stirrer på den spinkle, fattigslige, gråkledde gutten med stemme som en utropers. Men så vender de seg igjen mot terrassen og roper med:
"Slipp Barabbas fri! Slipp Barabbas fri!". Og som når bøndene antenner stubbmarken etter innhøsting spres kravet til hele plassen:
"Slipp Barabbas fri! Slipp Barabbas fri!".
En fremmed, kraftig arm griper Yeshua og løfter ham. Sittende på et par brede skuldre kan han jublende lede forsamlingen i taktfast rop:
"Slipp Barabbas fri! Slipp Barabbas fri!" 
Men der oppe fra ser han at folk begynner å slåss. Noen har trukket fram køller fra kappene og begynner å denge løs på dem som står rundt. Andre har sverd skjult i kappene: Og de hugger for å drepe. Utkledde soldater! Seiersropene skifter til redselsskrik. Og bakfra kommer flere soldater. Da er det ingen mulighet til å slippe unna, for ingen andre gater eller smug fører ut fra denne plassen som snart har farge som taksteinene på guvernørpalasset.

En felle! Ostemakeren hadde jo sagt at romerne var ute etter vennene til Barabbas. Terrorist sa Meryam. Og soldatene sparte ingen. Her var menn og gutter, men ingen som kunne yte motstand mot en bevæpnet overmakt. Fangene på terrassen er ført bort, den fete guvernøren satt og tørket svetten med en hvit duk; pannen, nakken og hendene mens han fulgte med i det som skjedde på plassen. Gutten lot seg gli ned av de brede skuldrene, tittet redd opp på mannen som hadde holdt ham. Yudas! I en annen situasjon ville han blitt redd for denne mannen. Og sint. Men nå ventet en verre trussel. En felles trussel. Og Yudas virket rolig.
"Kom, gutt", sa han, "fort! Gjem deg under kappen min! Kanskje du kan klare deg."