Hvorfor ikke?

Den elegante bokstaven S kan ha fått sin form fra slangen. S-lyden er heller ikke ulik hvesingen som slanger spytter ut som varsel. Men S-en ligner også på halsen, hodet, profilen til en svane. Spesielt en selvsikker ungdom med hevet hode som mener å kjenne verden etter sitt første besøk i Syden – helt ned til Sønderjylland. Og også svaner hveser for å skremme: ”sssss …!” Jeg tror nå S-en stammer fra dem, så kan ormene heller få æren – eller skylden – for O.

Noen barn kastet brød og korn ut i vannet. Den minste ropte:
”Der er en ny!”, og de andre barna jublet med:
”Ja, det er kommet en ny!”, og de var enige:
”Den er den vakreste!”

Men barna skjønte ikke hva de tre veteranene sa til nykommeren:
”Hvor kommer du fra?”
”Jeg har vært flere steder, men jeg er klekket ved kanalene rundt den gamle herregården, bortenfor prestens mark.”
”Og hvem er du?”
”Jeg … jeg tror jeg heter Elling.”
”Ælling, ja. Den passer bra. Hør som han snakker … eller snadrer!”
De tre svanene så på hverandre og flirte, hvoretter de demonstrerte interessen for den fremmede fugl med hvert sitt langtrukne: ”sssss ...”.

Elling kommer til sine egne etter et liv blant fremmede og fiendtlige, en lærerik tid på flukt og en iskald overvintring i ensomhet. Men hans egne vil ikke kjennes ved ham. De dømmer ham straks til et fortsatt innadvendt liv, i selskap kun med sine tanker, sin tvilling, sitt speilbilde, som ikke bare er en S, men like gjerne et spørsmålstegn. Han skjønner ikke hva som nå er galt. De vakre fuglene ligner, altså er han ikke stygg, men likevel møter han ikke deres vennlighet. Han snakker så rart, synes de, ser ut som en svane, men er likevel annerledes.
”Skulle gjerne sett fargen på det egget han kom ut av!”, ler de, minnes sine egne grå skall og lar sine slanke halser forsvinne i sjøen.

Sommeren blir mørkegrønn, med gule, blå og lilla innslag av ballblom, blåklokke og revebjelle. Nye dufter overtar etter den søte syrinen. Hvite og gule nøkkeroser åpner seg på Svanesjøen, som er stor nok og rik nok til at den ensomme kan svømme omkring uten å være i veien for noen. Ofte kommer barna ned til vannet med brødbiter eller kakesmuler som de kaster ut til ham, for ”han er den vakreste.”
De andre svanene kneiser med sine lange nakker og fnyser overlegent:
”Han kan visst ikke en gang skaffe seg mat selv!”

Så skifter årstiden igjen, det blanke bøkeløvet blir gulere og de spisse lønnebladene rødmer om kapp med de modne eplene. Natteluften er så klar at man kan skimte konturene rundt hele nemånen. Den er fortsatt rund som en liten pannekake. Snart er det tid for å reise til Syden. I motsetning til de andre svanene, som kun følger flokken eller instinktene sine, har Elling erfaring og vet at vinteren er farlig her nord med vann som fryser og vannplanter som taper næring. Så når han endelig letter fra sjøen, er han motivert til å dra lenger enn de andre. For sikkerhets skyld. Han passerer over Sønderjyllands fargerike rektangler, prøver ut Frieslands forrevne kyster, men finner seg til slutt til rette i Amsterdam. Herfra sender folk prospektkort fra juleferien, der Elling – som en elegant S – inngår i en parentes av en steinlagt kanalbro og dennes rustne speilbilde.

Langs Amsterdams kanaler flyter også unge Leda rolig denne vinteren. Og skjønt det ikke er sesong for kurtise blant svaner, finner de to hverandre på hver sin side av et rundstykke med rugmel og sesamfrø som blir forært av en svanevennlig bakersvenn, og til slutt fortært av Elling som er den største av dem. Det er som det skal være, de blir likevel venner, og Leda er straks sjarmert av Ellings svært originale dialekt som kommer ut av hans svært oransje nebb. For der Leda kommer fra, nemlig øst i Baltikum, trives man med mangfold. Dersom svanehukommelsen hadde vært lengre, kunne hun ha ført sine aner tilbake til gamle Hellas, og enda lengre, faktisk like til de greske guder og mytologien om dem. Leda er klekket i et ekte svanerede og har en helt normal oppvekst, inkludert tapet av alle sine søsken. Så når hun etter vinterferien gir seg i vei mot Skandinavia sammen med sin nye venn, føler hun ikke å gå glipp av noe. Tvert imot.

Rundt Svanesjøen er det igjen lysegrønt, og også denne våren blomstrer epletrærne mens det dufter deilig av syriner. Fra bredden vinker knallgule vårkål og hvite balderbrå til barna som tar en bukett med seg hjem når de hver dag er nede ved vannet og ser etter fjorårets nykommer. For svaner er vanefugler og pleier å vende tilbake til samme sted hver vår.
”Se! Han har fått seg kjæreste!” roper de begeistret. For sånn er det, mennesker gledes av andres kjærlighet. Hvilket forsonende trekk ved menneskeheten! Også de overlegne svanene legger merke til det, og skjønner at det må være lett å skaffe seg dame i Amsterdam, siden selv denne raringen kommer hjem som ektemann.
”Neste vinter”, nikker de til hverandre. Alle vet at gutter fantaserer om framtiden.

Det unge paret fletter seg et flott rede i skjul av høye skreppeblader, og snart har de et felles prosjekt med syv store, grå egg. De to skifter på å ruge mens sommeren kommer og ukene går. Svaner er som kjent monogame, og som mange vet: Til forskjell fra polygame, holdes monogame hunners hyppige sidesprang strengt hemmelig. Episodene innrømmer de ikke en gang for seg selv. Denne sommeren kommer sprangets bevis i form av 6 ekte svanekyllinger med aner tilbake til de greske guder. Den forsmådde Elling lever seg inn i rollen som stolt far, salig i sin tro, for han vet ikke hva det vil si å være kjønnsmoden – eller ikke kjønnsmoden. Ringen er sluttet. Den utskjelte ormen har fått skylden for alle synder, og får ikke en gang ha O-en i fred. En gang taper, alltid taper. Den forsonende slutten hører hjemme i eventyrene, men heldigvis:
De fleste tapere skjønner jo ikke at de har tapt, og de fleste syndere synes ikke de har gjort noe galt.

Men vent! Hvor ble det av det syvende egget?
Se det kan ikke svanene svare på. De merket ingen forskjell, for fugler teller ikke lengre enn til 2. Alle høyere tall er kun ”flere” eller ”mange”. Men hadde det ligget et egg igjen etter klekkingen, ville svanene gjerne forsøkt en uke til. Kan det ha vært en rødrev som ikke greide å styre seg til hver unge ble til en hel munnfull? Det kan heller ikke jeg svare på. Men jeg hørte om en and bortenfor prestegården som blant sine søte små fant en aldeles stor og stygg unge. Noen kan ha spilt naturen et puss, uten å ane hvilke konsekvenser sånt kan føre med seg.