Vår Deborah i rulletrappen

Hun var langhåret og fregnete, men egentlig ganske grå og unnselig. Men hun var vår. Det var hun som lærte oss å kysse. Tungekyss. Vi betalte 3 kroner for å kysse henne ned rulletrappen, 5 kroner tur retur. Pengene leverte hun til sin mor og bidro på den måten til underhold av sine yngre søsken. Faren forsvant med et tysk reiseselskap før hun ble 10, men han etterlot henne en ferdighet som gjorde henne i stand til å forsørge seg.

- Spenn ikke tungemusklene! Bløt tunge, insisterte hun. - Krum den forsiktig mot underkjeven slik at partneren møter mest mulig mykt tungestoff. Og pass på leppene; ikke åpne munnen mer enn nødvendig. Varsomme, kjælne bevegelser og et lett sug, som kan økes når det blir besvart.
Dette snev av teori fikk vi på veien mellom nedadgående og oppadgående. Da vi var små, måtte vi stå på trinnet ovenfor henne - i førstningen to trinn over - og kysset, sitrende og dirrende mens trappen beveget seg; fikk en naturlig avrunding når trinnene flatet ut framme i etasjen. Etter hvert som vi ble større, lærte vi at kysset angikk mer enn bare munnen, ja i puberteten klynget vi underkroppene inntil henne og ble nok mer fokusert på denne nedre delen av kysset. Så måtte hun varsomt, men bestemt skyve oss bort når turen var over. Det hendte ikke så sjelden at det dannet seg en liten kø på toppen.
Selv i dag får jeg tenning av rulletrapper, og kan oppholde meg i timevis i moderne kjøpesentre. Sånt kalles visst pregning. Ja, vi er flere som går og lusker målløst rundt i kjøpesentre og terminalbygg. Vi snakker ikke til hverandre, signaliserer bare at vi forstår.

Hun var svært populær, ja høyt respektert i vår lille by. De voksne mennene, de som brukte hatt, tok den alltid av for henne til hilsen - det var ikke mange kvinner på den tiden som var i stand til å forsørge familien - og kanskje sendte noen koner sine ektemenn av sted med en ekstra femmer eller to?

Hvor viktig er ikke lukten og smaken for et vellykket kyss? Hun var nøye på at vi skylte munnen før vi ble betjent. Røykerne måtte gjennom opptil flere munnskyllinger før hun godkjente dem. Og hun smakte søtt!
Deborah, het hun. Det betyr visst "Honningpiken". Presten elsket henne og henviste henne til første benk under søndagsgudstjenestene, mellom apotekerfruen og prestefruen. For hun fylte kirken, slik at alle fikk høre Guds ord. Hvilke andre småbyer kunne skilte med fulle kirker utenom jule- og påskeforestillingene?
Ikke mange hadde rulletrapper heller på den tiden. Den vellykkete presten ble for øvrig utnevnt til biskop i særdeles ung alder, og vårt magasin fikk datterforretninger i flere byer. Med rulletrapper, naturligvis.