En tur på Bangla

Bangla. 70-årene i et eggeskall. Her kunne man ha det som plommen: mørkt, trangt og ensomt. Her fødtes idéer, her tentes lidenskaper, her sprakk idealer. Usikre kunne få meningskrykker, skråsikre kunne bli gjenforvirret. Her endte de fleste turer på byen. Her avsluttet man dagen, for Bangla lå på omveien til manges senger: Pusse tennene, pisse, en tur innom Bangla og så legge seg. Alene eller filipine. Bangla var trygg for dem som ikke fant roen andre steder - hjemme og ute. Sjømannens havn, kunstnerens alibi, studentens asyl. Og her satt han.

Trekantete spørsmål, doble svar. Ovale spørsmål og firkantete svar. Som en boksering. Baren var plassert som en boksering midt i lokalet. Du slapp og ta sjansen på en ynkelig retrett, kunne gå runde etter runde og søke etter gamle og nye ansikter, kjente og ukjente svar; eller stå ringside med en pengeseddel og lure på om, eventuelt når, du fikk servering, og hvor mye pils du fikk i halvliterglasset. Man diskuterer ikke med folk i en boksering.

Sterk er den som står alene. Støttet til en skvulpende halvliter og en rykende hjemmerullet kunne du utstråle fortøyningsbøyler for småbåtene som strømmet rundt baren i en virvel av drømmer. Rundt og rundt. I heftige samtaler kunne dere enes om alt dere ikke likte, og prate om hvorfor dere ikke var alle de stedene dere ellers kunne ha vært. Køen utenfor bekreftet at det likevel var mål og mening, at resignasjonen kunne holdes på avstand. Dere var inside.

Et kjent ansikt, et nikk, et kjent spørsmål i forbifarten:
"Hvordan har du det?"
Et kjapt svar: "Fint."
Men studenten med grunnfag i psykologi vet bedre: "Ingen som går på Bangla har det godt med seg selv".
For går man ikke ut kveld etter kveld i håp om å finne en å slippe å gå ut sammen med?

Så kommer hun inn; går med brystene som plogblader foran seg og brauter vei gjennom folkestimen. Håret hennes skinner gyldent, hun er sterk, søt og myk som lynghonning. Han sanser henne og ingen andre, som man ser et flombelyst kirketårn - med kobbertak som Mariakirken.

Slik så han en annen for første gang noen år tidligere. Han satt ved omtrent samme bord, men på en helt annen kafé, da hun skred inn i hans liv; inn fra vertikanten sett gjennom et halvliterglass.

Hun var som en gresk gudinne med bakoverstrøket, blankt, kortklippet svart hår. Skjæresvart. Det gikk nesten over i grønn metallic. Høyreist, fargerik, stolt som en flamencodanser svingte hun kroppen rundt de andre gjestene, det så ut som om de gled til side og slapp henne fram i lutter ærbødighet. En kontrast til jentene som på den tiden tullet grå ulltepper rundt sine krumme rygger og trakk håret som blendingsgardiner foran øynene; rammer så tykke at de dekket størstedelen av bildene.

Han tok ingen beslutning den gangen, det var nærmest en religiøs opplevelse, hun hadde allerede invadert hans liv, og han reiste seg, fulgte krefter som kjentes sterkere enn ham, tok noen kraftige svømmetak mot strømmen og bort til der hun sto. Han var i sin beste alder for den slags. Ung nok til å eie verden, framtiden og udødeligheten, gammel nok til å vite at nøling blir tatt som utrygghet. Men det lå ingen vurdering bak, bare refleks.

"Hvor skal vi gå?" spurte han med høy stemme, så henne like inn i de dype, havblå øynene, for han var så sikker på sitt kall.

Hun sto rakrygget, med løftet hake og møtte blikket. Håret, de brede kinnbena, den stolte nesen og den kraftige, runde pannen skinte som på en helgen; reflektert i det gule lyset fra baren. Fra hennes fyldige, mørke bryn vokste en ørliten åre opp mot hårfestet. Den ble tydeligere, beveget seg, og hun tok et skritt til siden, slik at hun vendte ham ryggen, og fortsatte sin samtale.

Han reiste seg denne gangen også, besluttsomt, lot glasset stå og tok noen kraftige svømmetak mot utgangsdøren. Køen utenfor vil snart løse seg opp i Banglasleppet - byens største marked for nachspiel og andre omveier mot hverdagen.