Å vente, sier man, er langtekkelig. Det er imidlertid like mye, eller til og med egentlig, et kortvarig tidsfordriv, siden venting sluker mengder av tid uten at det er for mengdenes egen skyld eller for å utnytte dem. Man kunne si at den som ikke gjør annet enn å vente, er å ligne en fråtser, som lar mengder av mat gå gjennom fordøyelsesapparatet uten å utnytte næringsverdien eller ha noen som helst nytte av den. Thomas Mann - Trolldomsfjellet (1924) …mennesket vet [aldri] hvem det lider og venter for. Det lider og venter og sliter for folk det aldri skal kjenne, og som i sin tur skal lide og vente og slite for andre som heller ikke skal blir lykkelige, for mennesket streber alltid etter en lykke som ligger hinsides det som er det forunt. Men menneskets storhet ligger nettopp i at det ønsker å forbedre det som er. Pålegge seg oppgaver. I Himlenes rike er det ingen storhet å erobre, for der er rangstigen fastlåst, der er intet ukjent, en tilværelse uten ende, hvor intet offer, ingen hvile, ingen fryd er mulig. Det er derfor mennesket, tynget av smerter og oppgaver, vakker i all sin ulykke, i stand til å elske i all sin nød, bare kan finne sin storhet, yte sitt ypperste i Riket av denne verden. Alejo Carpentier – Riket av denne verden (1949)