Er ikke trofasthet noe forferdelig egoistisk, egoistisk og forfengelig, som de fleste menneskelige
ting og krav her i livet? Ønsker vi at den andre skal være lykkelig når vi forlanger trofasthet?
Og hvis vedkommende ikke kan være lykkelig i trofasthetens subtile fangenskap, elsker vi den vi forlanger
trofasthet av? Og hvis vi ikke elsker den andre slik at vi gjør vedkommende lykkelig, har vi da rett til
å forlange noe, trofasthet eller offer?
Sándor Márai – Glør (1941)
|
Det gjelder bare å gjøre sin mann til sin egen etterforsker. Han kan passe på seg selv,
se seg over skulderen om noen skulle følge etter ham, og når han skal til å handle svikefullt,
vil han bli så forferdet ved tanken på at han kan bli avslørt, at han ikke makter å gjøre noen ting,
og lemmet holder seg på plass i underbuksene, lite og kaldt, skamfullt og ynkelig. Det er bare å overta hans sinn,
og selv om han ikke foretar seg noen som helst, vil han føle seg skyldig. I siste instans,
når sjalusien godt og vel er i gjenge, tar helvete plass mellom de to,
og man vil få se sin mann komme og anklage seg selv for utroskap han aldri har begått. Da er seieren sikret.
Da er det ikke lenger nødvendig å kreve troskap, tillit, respekt…
Tahar ben Jelloun – Den gale natten 1997
|