… vår lengsel må alltid være kjærlighet, - det er vår lyst og skam. Ser du da nå at vi diktere ikke kan være vise eller verdige? At vi nødvendigvis må fare vill, nødvendigvis alltid må være løsaktige og følelsens eventyrere? Vår stils mesterlige holdning er løgn og narraktigheter, vår berømmelse og aktverdighet en farse, mengdens tillit til oss høyst latterlig, folke- og ungdomsoppdragelse gjennom kunsten et risikabelt foretagende som burde forbys. For hvordan skulle vel de egne seg til å være oppdragere som er født med en uforbederlig og naturlig dragning mot avgrunnen? Thomas Mann – Døden i Venedig (1912) …kvinnene er mildere mot dem på grunn av den gamle medlidenheten som følger soldatene, og fordi skammen ikke blir igjen på stedet, men følger med soldatene på deres fjerne, usikre ferd. Der soldatene farer frem, gror ikke gress, men barn. Meša Selimović – Dervisjen og døden (1966) … den gang menneskeheten ennå ikke skammet seg over sin grusomhet, var livet mer muntert enn nå … Friedrich Nietzsche – Moralens Genealogi (1887) … bare den mest skamløse er autentisk. Thomas Bernhard - Kulden (1978) … med dem som hadde det vanskeligst kunne han aldri føre en samtale om fattigdommens vilkår, for de som ble grovest utnyttet var alltid de som sterkest forsvarte utsugernes rett til å utsuge. De som befant seg lengst nede hadde så ofte fått høre at ”friheten” var det viktigste av alt, at de hadde begynt å tro på den på en måte som var fylt av trassig raseri. … For retten til å tape kunne taperne gi sitt liv, for retten til å bukke under var de alle villige til å betale sin pris. Å omvurdere spillereglene var for dem en skam, enda det var jo ikke de som hadde formet reglene. Per Olov Enquist - Beretninger fra de innstilte opprørenes tid (1974) …i fjernsynshuset og radiobygningen og underhaldningsbrakka i bydelen Marienlyst i Oslo sit et usannsynleg forsamling av mammadaltar og pappaguttar frå dei vidt forgreina incestuøse dynastia av udugelege og talentlause nullar som ikkje er i stand til anna enn å spela ut fordommane og dei fattigslege sosiale geberdane til redarstanden og bankkapitalen og handelsborgarskapet som dei alle saman er umedvitne medlemmer av; pluss i tillegg den fullstendige og himmelropande vankunna om alle andre livsformer, alle andre språk, og som berre har ei einaste skam i livet, og det er blodskamma. Kjartan Fløgstad - Fyr og flamme (1980) Da jeg var i ni-årsalderen, i Budapest, ønsket jeg ikke at vi jøder skulle bli reddet fra nazistene. Jeg sier det som det er, og jeg skammer meg over det: Det jeg ville, det var å ikke være jøde. Antonio Muños Molina - Sefarad (2001) Det er ikke noen skam å være født dum. Bare å dø dum. Erich Maria Remarque – Tre kamerater (1938) Når vi har forstått at uansett hvor mye vi anstrenger oss, er det bare et spørsmål om flaks om vi lykkes med noe eller ikke; når vi altså har forstått at vi alle i vår gjøren og late er drivsand foran og for oss selv: Hva skjer da med alle de velkjente og lovpriste følelsene, som stolthet, anger og skam? Pascal Mercier – Nattog til Lisboa (2004)