Historien gjøres ikke av noen. Ingen kan se historien, likså litt som noen kan se gresset gro. Kriger og revolusjoner, keisere og Robespierre’er er historiens organiske stimuli, dens gjærstoffer. Revolusjoner gjennomføres av aktive, ensidige fanatikere, folk som i sin trangsynthet nærmer seg det geniale. I løpet av noen timer eller dager omstyrter de den gamle orden. Selve omveltningen kan vare noen uker, i høyden noen år, men siden dyrker man i desennier og århundrer som en helligdom den sneversynthetens ånd som hitførte omveltningen. Boris Pasternak – Dr. Zhivago (1957) Alle de mange sekter, som etter hvert er dannet av protestantismen og som denne aksepterer med den tilsynelatende toleranse som er så typisk for hver revolusjonær bevegelse, har utviklet seg i en og samme retning; de er utvannede, forkrøplete og overfladiske varianter av den gamle idéen om et protestantisk verdifellesskap, alle har de en motreformatorisk innstilling: Frelsesarmeen for eksempel, for ikke å snakke om de groteske amerikanske sektene, oppviser ikke bare en militær innpakning i overensstemmelse med motreformasjonens jesuitisme, men har til og med en helt tydelig tendens til verdisentralsisering… Hermann Broch - Søvngjengere (1931-32) Det er en feiltakelse å tro at de avgjørende øyeblikkene i et liv, da den vante retningen forandrer seg for alltid, skulle være preget av høylydt og skjærende dramatikk, vasket ut av heftige indre opprør. Det er et kitchaktig eventyr som sukkende journalister, blitzlyshektede filmskapere og forfattere som ser ut som et bulevardblad i hodet, har satt til verden. I virkeligheten er dramatikken i en livsbestemmende erfaring ofte av et urolig stille slag. Den er så lite beslektet med smellet, stikkflammen og vulkanutbruddet at erfaringen ofte overhodet ikke blir lagt merke til i det øyeblikket den gjøres. Når den utfolder sin revolusjonære virkning og sørger for at et liv kommer i et helt nytt lys og får en fullstendig ny melodi, så gjør den det lydløst, og i denne vidunderlige lydløsheten ligger dens spesielle adel. Pascal Mercier – Nattog til Lisboa (2004)