|
Fire religioner finnes det på dette smale, skrinne jordstykket med fjell på alle kanter (Bosnia). Alle fire er like eksklusive og holder seg strengt atskilt fra de øvrige. Dere lever alle under én og samme himmel og av den samme jord, men alle disse fire gruppene har sitt åndelige sentrum langt borte i fremmede land, i Roma, i Moskva, i Konstantinopel, Mekka, Jerusalem eller Gud vet hvor, bare ikke der dere er født og engang skal dø. Og alle fire er av den oppfatning at deres eget vel og deres egen fremgang må kjøpes med tilbakegang for de andre tre og at femgang for noen av disse tre nødvendigvis må bli til skade for dem. Alle fire har gjort sin ufordragelighet til en dyd og venter at redningen skal komme utenfra, og alle venter den fra hver sin kant. Ivo Andric - Konsulene (Travnik-Krøniken, 1945) |
… Forskjellen er … den at de islamittiske statene fører krig uten å hykle og uten å handle i strid med sin lære. Fra eldgammel tid har de betraktet krig som en viktig del av sin oppgave i verden. Islam kom til Europa som en krigførende part og har holdt seg der til den dag i dag … de kristne statene fordømmer krig i den grad at de velter ansvaret for enhver krig over på hverandre. Ivo Andric - Konsulene (Travnik-Krøniken, 1945) |
Hvor som helst det kristne Europa utstrekker sin makt, og hvor det enn fører med seg sine sedvaner og institusjoner, der kommer det til krig, til krig mellom de kristne. Ivo Andric- Konsulene (Travnik-Krøniken, 1945) |
En sekt [protestantismen er], ingen ny religion. For det viktigste kjennetegnet for en ny religion mangler, det vil si en ny teologi som forener en ny kosmologi med den nye gudsopplevelsen til et nytt, helt verdensbilde. Hermann Broch - Søvngjengere (1931-32) |
Det ser ut som det kristne mennesket bare har to valgmuligheter: Enten den stadig eksisterende tryggheten i den altomfattende katolske verden, i kirkens bokstavelig moderlige skjød, eller akseptere den absolutte protestantismen med dens frykt for den abstrakte guden - og der denne beslutning ikke fattes, der tynges sinnene av redsel for framtiden. Og faktisk er det så at i alle de land der menneskene ikke har bestemt seg, ligger denne redselen latent, selv om den bare ytrer seg i avsky for jødene, siden deres åndsliv og livsførsel oppfattes som et avskyelig bilde av hva som skal komme, selv om dette ikke erkjennes åpent. (side 183) Hermann Broch - Søvngjengere (1931-32 |
Alle de mange sekter, som etter hvert er dannet av protestantismen og som denne aksepterer med den tilsynelatende toleranse som er så typisk for hver revolusjonær bevegelse, har utviklet seg i en og samme retning; de er utvannede, forkrøplete og overfladiske varianter av den gamle ideen om et protestantisk verdifellesskap, alle har de en motreformatorisk innstilling: Frelsesarmeen for eksempel, for ikke å snakke om de groteske amerikanske sektene, oppviser ikke bare en militær innpakning i overensstemmelse med motreformasjonens jesuitisme, men har til og med en helt tydelig tendens til verdisentralisering… Hermann Broch - Søvngjengere (1931-32 |
… forskjellen som den hellige Athanasius har stilt opp mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd … den første ikke er laget eller skapt født, og den andre ikke laget eller skapt, men født, og den tredje ikke laget, ikke skapt, ikke født, men utgått fra. Stefan Heym – Ashaverus (1981) |
…mennesket vet [aldri] hvem det lider og venter for. Det lider og venter og sliter for folk det aldri skal kjenne, og som i sin tur skal lide og vente og slite for andre som heller ikke skal blir lykkelige, for mennesket streber alltid etter en lykke som ligger hinsides det som er det forunt. Men menneskets storhet ligger nettopp i at det ønsker å forbedre det som er. Pålegge seg oppgaver. I Himlenes rike er det ingen storhet å erobre, for der er rangstigen fastlåst, der er intet ukjent, en tilværelse uten ende, hvor intet offer, ingen hvile, ingen fryd er mulig. Det er derfor mennesket, tynget av smerter og oppgaver, vakker i all sin ulykke, i stand til å elske i all sin nød, bare kan finne sin storhet, yte sitt ypperste i Riket av denne verden. Alejo Carpentier – Riket av denne verden (1949) |
Hvem har lidt størst pine i denne verden for den andres skyld, Gud for menneskers eller mennesket for Guds? Haldór Kiljan Laxness – Islands klokke (1943) |
… religion: en kompost av overtro, krigshissing og mystikk rundt halvråtne kropper. Kerstin Ekman – Hendelser ved vann (1993) |
… man [kan] kanskje være religiøs bare hvis man, halvt ubevisst og mot all skolelærdom, trodde at solen gikk rundt jorden. Kerstin Ekman – Morgen kommer (2002) |
…kom ikke å fortell meg at Gud er god. Hvis Gud er til, er han likegyldig med menneskene, og er han likegyldig, da er det like godt at han ikke er til. Gud er det jeg finner i smaken av et eple, i skyenes sammenløping over havet … Anthony Burgess – Jordiske makter (1980) |
[gjenfødelse] … dersom … et menneskets personlighet opphører, og at dets jeg-bevissthet går tapt, slik at det ikke finnes noen som helst spor av den i hans neste liv, og en fullstendig ny personlighet og en helt annen jeg-bevissthet kommer til, … tror jeg at forskjellige gjenfødelser … ikke er mer betydningsfullt knyttet til hverandre enn livet til alle de individene som tilfeldigvis lever på det samme tidspunktet. Med andre ord føler jeg at begrepet gjenfødelse i så fall ville være praktisk talt meningsløst. Yukio Mishima – Sne om våren (1968) |
Man kan diskutere et argument, men ikke overtro. Amin Maalouf – Baldassares rundreise (2000) |
…hvert eneste menneske som leter etter svar på spørsmål om livets mening, er religiøs. Marianne Fredriksson - Simon og eiketrærne (1985) |
I dette "enten-eller" ligger den manglende evnen til å tåle alle menneskelige forholds essensielle relativitet, den manglende evne til å se Den øverste dommers fravær i øynene. Milan Kundera - Romankunsten (1986) |
Overalt hvor makten gjør seg guddommelig, frembringer den automatisk sin egne teologi; overalt hvor makten oppfører seg som Gud, frembringer den religiøse holdninger til seg selv; verden kan beskrives med et teologisk ordforråd. Milan Kundera - Romankunsten (1986) |
…. Denne plutselige omvendelsen hans fra Saulus til Paulus! Har vi da ikke lært å kjenne mange nok av disse lidenskapelige fanatikerne som bytter ut den ene troen med den andre over natten? Milan Kundera - Romankunsten (1986) |
Den katolske kirke begikk en alvorlig feil da den truet denne mann (Galileo Galilei) med døden og tvang ham til å tilbakekalle sine påstander, istedenfor å ta ham av dage uten dikkedarer; for av hans og hans åndsfrenders måte å se tingene på, oppsto derefter – nesten momentant, hvis man anlegger en historisk målestokk – jernbanens ruteplaner, de arbeidsbesparende maskiner, den fysiologiske psykologi og nåtidens moralske fordervelse, som kirken ikke lenger har noe å stille opp mot. Robert Musil - Mannen uten egenskaper (1952) |
Gudene betydde noe på den tiden de ble til, siden stivnet de til navn…Fordums guder ble baktalt på skolene, - som hele fortiden blir det. Aksel Sandemose - Det svundne er en drøm"(1946) |
Hvis Bjørnson var født i Arabia, ville han blitt muhammedaner, og Hallesby må prise seg lykkelig at han ble født der de hadde den eneste rette troen, ellers ville han om noen år gå lukt til helvete av geografiske grunner. Aksel Sandemose - Vi pynter oss med horn (1937) |
…kristendommen. Da de oppdaget hvor farlig den var, gav de den et presteskap. Aksel Sandemose - Vi pynter oss med horn (1937) |
(om livets mening)
Aksel Sandemose - Vi pynter oss med horn (1937) |
Og så har han (Paulus) jo sagt, han lyseslokkeren i kristendommen, som kom inn bakdøren efter at Jesus var død, men likevel slo seg opp til apostel, at det er bedre å gifte seg enn å leve i brynde: Ekteskapet som et én-manns horehus. Aksel Sandemose -Varulven (1958) |
Fantes på jorden noe annet folk så katekismusredet som det norske? Aksel Sandemose -Varulven (1958) |
De troende har det lett: finnes det tro, så blir de grepet av den, og etter at de har fått vite hva de skal tro på, tror de sterkere enn alle andre og svinger seg stadig høyere i ideologiens lianer. Göran Tunström - Tyven (1986) |
På den tiden Jesus ble født, var undertrykkelsen hard i Palestina. … og så kom Jesus og var veldig skjerpa og de fattige så opp til ham og da ble han flyttet lengre og lengre oppover og oppover som en gud og nærmet seg som en varmluftsballong makten i Roma, og de ble redde og en dag knep de ham og gjorde han til sin, til et maktens redskap. Og hele den fattige folkemassen falt sammen som en soufflé, de hadde ikke noe å identifisere seg med lenger, de ble som barn igjen og så tegnet de et barn og et barn har en mamma og mammaen ble større og større, hun Maria altså, og på den måten ble Jesusbarnet det største motivet i kunsten, ikke den seirende Messias. Göran Tunström - Tyven (1986) |
Det ville vært spennende å la en tekstbehandler finne frem frekvensen av
ordet "kanskje" fra forskjellige epokers tekster.
Göran Tunström - Tyven (1986) |
Det er ingen grunn til å anta at verden har en begynnelse i det hele tatt. Ideen om at ting må ha en begynnelse skyldes egentlig vår egen mangelfulle forestillingsevne. Betrand Russel – Why I am not a Christian (1957) |
… hvert eneste lille framskritt for menneskelige følelser, hver forbedring av straffelovene, hvert skritt mot reduksjon av krig, hvert skritt mot bedre forhold for fargede, eller hver demping av slaveri, hvert moralsk framskritt i verden, har verdens kirker konsekvent motsatt seg… Den kristne religion, slik1949 den er organisert i kirkene, har vært og er fortsatt hovedfienden for moralsk framskritt i verden. Betrand Russel – Why I am not a Christian (1957) |
Jeg innrømmer at nye dogmesystemer, slik som nazistenes eller kommunistenes, er verre enn de gamle systemene, men de ville aldri vunnet over folks sinn uten barndommens ortodokse dogmatiske vaner. Stalins språk er full av rester fra det teologiske seminar der han fikk sin utdanning. Betrand Russel – Why I am not a Christian (1957) |
En guds ideal – det er å bli menneske og likevel vite at han kan bevare sin makt, mens menneskets drøm er å bli gud uten å gi slipp på sin personlighet . André Malraux – Menneskets lodd (1933) |
På en tid da det kristne samfunn ikke tolererte noe som helst, hadde islam etablert en "toleranseprotokoll". I århundrer var denne "protokollen" verdens mest avanserte form for sameksistens. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) |
… religionenes innvirkning på menneskene … overdrives, mens vi derimot overser menneskenes innvirkning på religionen. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) |
Den Gud som svarer for "hvordan", vil en dag svinne hen, men guden for "hvorfor" vil aldri dø. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) |
Det er ikke lenger nok å skille kirke og stat. Det er like viktig å skille mellom identitet og religion. Og hvis vi vil unngå at denne sammensmeltningen skal fortsette å gi næring til fanatisme, terror og etniske kriger, må vi nettopp bli i stand til å tilfredsstille identitetsbehovet på en annen måte. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) |
Vi kan kalle oss kristne så mye vi vil – eller muslimer, jøder, buddhister eller hinduer – vårt syn på verden eller det hinsidige har lite til felles med det som ble dyrket av våre trosfeller for fem århundrer siden. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) |
Kristendommens motvilje mot kvinnekroppen er så stor at den godtar å dømme sin Gud til en nedverdigende død, men sparer ham besudlingen ved å bli født. Simone de Beauvoir - Det annet kjønn (1949) |
...psykoanalysen. Lik alle religioner – som kristendom og marxisme – viser den seg å være sjenerende smidig på en bakgrunn av rigide begreper….Hvis vi angriper doktrinens bokstav, hevder psykoanalytikeren at vi miskjenner dens ånd, men hvis vi anerkjenner dens ånd, vil man straks stenge oss inne i dens bokstav. Simone de Beauvoir - Det annet kjønn (1949) |
Jødene kunne lagt sak mot disse gudstyvene [slike som paven og Muhammed] og fått dem dømt til tukthus ifølge bernkonvensjonen som legger tung straffeutmåling for tyveri av patenter og tankefoster. For ikke å nevne skandaler som den da de kristne nedlot seg og stjal fra jødene deres nasjonallitteratur og skjøtte til i enden av den et gresk nattarbeid som de kaller nytestamentet; dessuten et antisemittisk skrift. Haldór Kiljan Laxness - Kristenrøkt under jøkulen (1968) |
Buddhistene hadde rett, hinduene hadde rett, indianerne hadde rett, muslimene hadde rett, jødene hadde rett. Så snart et menneske ærlig og oppriktig vandret på troens vei, ville han eller hun forenes med Gud og bli i stand til å utføre mirakler. Men det var ikke nok bare å vite dette: det var nødvendig å gjøre et valg. Jeg valgte den katolske kirken fordi jeg ble oppdratt i den, og fordi min barndom var merket av dens mysterier. Hvis jeg hadde vært født som jøde, ville jeg valgt jødedommen. Gud er den samme, selv om Han har tusen navn, men du må velge hva du vil kalle Ham. Paulo Coelho - Ved elven Piedra satt jeg og gråt (1994) |
… hun hadde en helt spesiell evne til å få rensligheten til å fortone seg som mer ubehagelig og anstøtelig enn selve skitten. Renslighet er den dyden som kommer nest etter gudfryktighet, og enkelte mennesker har et lignende forhold til religionen. Charles Dickens - Store forventninger (1861) |
Hvor mange ødelagte liv gikk det, egentlig, på hver lykkelig frelste sjel? Per Olov Enquist - Lewis reise (2001) |
I Jerusalem har hvert gatehjørne sin egen martyr eller monument, helgen eller helligdom. Dens jord er dynket med blod utgytt i religioners navn, dens sinnssykehus er fulle av hele hagiarkier av gale som påstår at de er David, Jesaia, Jesus, Paulus eller Muhammad. William Dalrymple - I skyggen av Bysants (1997) |
… du ska icke tänka! Det elfte budet. Du ska i varje fall inte tänka själv. Om du funderar på allt ont som händer och hur Gud ändå kan vara god, blir du sjuk i huvet. Eller gör dej löjlig. Kerstin Ekman - Skraplotter (2003) |
Da de første misjonærene i Afrika fikk se malte villmenn med masker danse rundt bålet, tenkte de at de nettopp nå så noe som lignet et helvetesritual. Men i virkeligheten hadde de støtt på de siste restene av paradiset. Danserne var kanskje plaget av onde ånder, sult eller tørke; men de ble verken tynget av en syndig fortid eller av en hevngjerrig, dømmende fremtid, visjonen av apokalypsen svevet ikke over dem. De levet fremdeles i menneskehetens barndom. Ivan Klíma – Kjærlighet og søppel (1989) |
Et folk som ennå tror på seg selv, har også ennå sin egen gud. I ham ærer det de betingelsene som gjør at det hersker; sine dyder, - det projiserer sin lyst ved seg selv, sin maktfølelse, på et vesen som man kan takke for dette. Den som er rik, vil utgyde; et stolt folk trenger en gud for å ofre … Innenfor slike forutsetninger er religion en form for takknemlighet. Friedrich Nietzsche – Antikrist (1895) |
Buddhismen lover ikke, men holder, kristendommen lover alt, men holder intet. Friedrich Nietzsche – Antikrist (1895) |
Hva var det eneste Muhammed senere lånte av kristendommen? Paulus’ oppfinnelse, hans middel til prestetyranniet, til hjorddannelsen, nemlig udødelighetstroen – det vil si læren om ”dommen” … Friedrich Nietzsche – Antikrist (1895) |
Kristendommen er til nå menneskehetens største ulykke. Friedrich Nietzsche – Antikrist (1895) |
Katolisismen er barnesjelens største ødelegger, den vekker bare angst og knuser barnets karakter. Thomas Bernhard – Utslettelse (1986) |
… alle dyptgående definisjoner av Gud [er] i bunn og grunn … definisjoner av moderen. Av det å gå ting. Iblant de underligste gaver. Fordi det religiøse instinkt er egentlig instinktet til å definere hva som gir enhver situasjon. John Fowles – Magikeren (1966/1977) |
Alle monoteismer inneholder et potensielt element av misjonering. Ulik de tolerante polyteismene, som godtar eksistensen av andre guder. Selve troen på eksistensen av bare én gud og benektelsen av pluralitet krever at de troende sprer sin ide om den ene. Shlomo Sand – The invention of the Jewish people (2008) |
Det er ikke tilfeldig at det hebraiske ordet dat (religion) er av persisk opprinnelse. Shlomo Sand – The invention of the Jewish people (2008) |
De kristne er de som minnes, jødene er de som ennå håper. Eric-Emmanuel Schmitt – Noas Barn |
Religion er ikke folkets eneste opium. Kjell Westø – Der vi engang gikk (2006) |