Vi har vennet oss til å forbinde uskyld med paradis og samhørighet med alt levende, men uskyld er ensomhet og blindhet, en fryktelig uberørthet og isolasjon fra livet ... Menneske blir man først når man ikke lenger er uskyldig. Carsten Jensen – Jeg har sett verden begynne (1999) Fra de mest usunne trakter eller fra de traktene hvor en har lidd mest, kan det komme pust som minner om paradisets dufter. I et lunkent og kjedelig liv gir minnene om lidelser en udefinerbar nydelse. Honoré de Balzac - Tapte illusjoner (1843) Da de første misjonærene i Afrika fikk se malte villmenn med masker danse rundt bålet, tenkte de at de nettopp nå så noe som lignet et helvetesritual. Men i virkeligheten hadde de støtt på de siste restene av paradiset. Danserne var kanskje plaget av onde ånder, sult eller tørke; men de ble verken tynget av en syndig fortid eller av en hevngjerrig, dømmende fremtid, visjonen av apokalypsen svevet ikke over dem. De levet fremdeles i menneskehetens barndom. Ivan Klíma – Kjærlighet og søppel (1989) Det er ikke mennesket som ble jaget ut av det jordiske paradis, men Gud. Og mennesket har underlagt seg hans skaperverk for å ødelegge det. Jean-Christophe Rufin – Rødt Brasil (2001) … togene til paradis er alltid lokaltog som stanser ved dampende og klaustrofobiske stasjoner. Ekspresstogene går bare til helvete. Antonio Skármeta – Postmannen og Pablo Neruda (1986)