Palestina var byene Haifa, Jaffa, Jerusalem og Akka. Der følte vi at det var noe som het Palestina. Landsbyene, derimot, var bare landsbyer. Men byene kollapset fort, og vi oppdaget at vi ikke visste hvor vi var. Sannheten er at de som okkuperte Palestina fikk oss til å oppdage nasjonen da vi hadde mistet den. Nei, skylden ligger ikke bare hos de arabiske hærene og Redningshæren. Vi er alle skyldige fordi vi ikke visste. Og da vi skjønte det, var alt over. Vi skjønte det av slutten. Elias Khoury – Solens port (2001) Da jeg leste teksten i Oslo-avtalen, følte jeg at alle årene med hardt arbeid for palestinernes juridiske sak hadde vært forgjeves. Raja Shehadeh – Da fuglene sluttet å synge (2004) Europeerne som kom visste ikke hva humus og falafel var, men senere erklærte de at dette var retter fra det ”autentiske jødiske kjøkken”. De hevdet at villaene i Quatamon var ”gamle jødiske boliger”. De hadde ingen brune fotografier eller gamle tegninger av sine forfedres liv på jorden de hadde elsket og dyrket. De kom fra fremmede nasjoner, og i Palestinas jord fant de mynter fra kanaanittene, romerne, osmanerne, og solgte dem deretter som sine egne ”eldgamle jødiske kunstgjenstander”. Da de kom til Jaffa, fant de appelsiner like store som vannmeloner og sa: ”Se! Jødene er berømte for sine appelsiner.” Men disse appelsinene var et resultat av mange hundre års palestins fruktdyrking, der man hadde perfeksjonert kunsten å dyrke sitrusfrukter. Susan Aabulhawa – Morgen i Jenin (2010) … det var palestinerne som måtte betale prisen for jødenes holocaust. Jødene drepte min mors familie fordi tyskerne hadde drept Jolantas familie. Susan Aabulhawa – Morgen i Jenin (2010)