Oslo er en park med noen hus og gater i midten. Rett utenfor sentrum ligger naturen. En storslått sak med masser av skog og stein. Oslo-folk elsker naturen. Hver søndag formiddag strømmer de ut i Marka for å kikke på den ville naturen, som om de var i Disneyland. De puster inn luft med svimlende renhetsgrad og tar del i den norske turtradisjonen. Det er lange køer på de gruslagte stiene. Folk stimler sammen for å ta litt opprinnelig natur i øyesyn. Nikolaj Frobenius – Andre steder (2001) Oslo er en frastøtende by. Den vet at alle de som kommer dit er vant til bedre, derfor er Oslo aller mest vulgær og skitten i områdene rundt sine innfartsårer, flyplassen, busstasjonen, jernbanestasjonen. Her får du ta til takke med det du får, sier Oslo, du fortjener ikke bedre. Man hevder at Oslo er vakker på grunn av beliggenheten. Men beliggenheten er det eneste kriteriet som ikke gjelder når man skal bedømme en by. Du må se på bygningene, du må se på strukturen. For alle bygninger har en gang blitt uttenkt og planlagt. De skjuler en bevissthet. Bygningene er byens tanker om seg selv. I Oslo ser man det med én gang: her finnes det ikke omsorg. Det finnes ikke omtanke. Oslo liker ikke seg selv, det er tydelig: i Oslo er bygningene tvangstanker. Karl Ove Knausgård – Ute av verden (1998) Da jeg leste teksten i Oslo-avtalen, følte jeg at alle årene med hardt arbeid for palestinernes juridiske sak hadde vært forgjeves. Raja Shehadeh – Da fuglene sluttet å synge (2004)