… nasjonalismens fremste dyd er alltid å finne en syndebukk, snarere enn en løsning. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) Det er de [nasjonalistene] som sperrer tenkerne og dikterne inne så lenge de lever, og bruker dem til å reklamere for seg selv, når de er døde. Erich Maria Remarque – Den sorte obelisk (1956) Nasjonalisme er en skjør følelse, kanskje det er derfor den må beskyttes så omhyggelig. Hisham Matar – Ingen i verden (2006) De eneste europeerne i hele Europa i 20- og 30-årene var jøder. Far sa bestandig: I Tsjekkoslovakia lever det tre folk – tsjekkere, slovaker og tsjekkoslovaker, det vil si jøder. Amos Oz – En fortelling om kjærlighet og mørke (2002) Palestina var byene Haifa, Jaffa, Jerusalem og Akka. Der følte vi at det var noe som het Palestina. Landsbyene, derimot, var bare landsbyer. Men byene kollapset fort, og vi oppdaget at vi ikke visste hvor vi var. Sannheten er at de som okkuperte Palestina fikk oss til å oppdage nasjonen da vi hadde mistet den. Nei, skylden ligger ikke bare hos de arabiske hærene og Redningshæren. Vi er alle skyldige fordi vi ikke visste. Og da vi skjønte det, var alt over. Vi skjønte det av slutten. Elias Khoury – Solens port (2001) Folkenes og nasjonenes historie er blitt konstruert som statuene på bytorgene – de skal være store, verdige og heroiske. Til siste fjerdedelen av det 20. århundre, var det å lese en nasjonal historie som å lese sportssidene i en lokalavis: ”Vi” og ”Alle de andre” var den vanlige, nesten den naturlige inndelingen. I mer enn hundre år var produksjonen av Vi livsverket til de nasjonale historikerne og arkeologene, hukommelsens presteskap. Shlomo Sand – The invention of the Jewish people (2008)