… hvis ikke dumheten innenfra sett til forveksling lignet talentet, hvis den ikke utad kunne te seg som fremskritt, geni, håp, forbedring, ville vel ingen ønske å være dum, og det ville ikke finnes noen dumhet. Iallfall ville det være meget lett å bekjempe den. … en ekte banalitet rommer alltid mer menneskelighet enn en ny oppdagelse. Der gis simpelthen ikke den betydelige tanke som ikke dumheten forstår å utnytte; den er allsidig bevegelig og kan iføre seg alle sannhetens kledninger. Sannheten derimot har bare én kledning og én vei, og trekker alltid det korteste strå. Robert Musil - Mannen uten egenskaper (1952) … de psykologiske mekanismene som er i sving innen de store, historiske begivenhetene (som tilsynelatende er utrolige og umenneskelige), er de samme som også styrer våre intime situasjoner (som er fullstendig banale og ytterst menneskelige). Milan Kundera - Romankunsten (1986) Naturen er vår fiende, den er imot alt som menneskelighet og kultur heter. Aksel Sandemose - Det svundne er en drøm (1946) … SS-vakten blir [ikke] voldelig eller sadistisk fordi han tenker at fangen ikke er et menneske; tvert imot vokser hans raseri og går over i sadisme når det går opp for ham at fangen, langt fra å være det undermenneske man har forsøkt å belære ham om, nettopp når alt kommer til alt er et menneske, som ham selv i grunnen, og det er denne motstanden … som vakten ikke orker, den andres ordløse utholdenhet, så vakten slår for å forsøke å få vekk deres felles menneskelighet. Det går selvfølgelig ikke, jo mer vakten slår, desto mer er han nødt til å konstatere at fangen nekter å anerkjenne seg selv som ikke-menneskelig. Til slutt har han ingen annen løsning enn å slå ham i hjel, noe som utgjør et definitivt nederlag. Jonathan Littell – De velvillige (2006)