… mannen i uniform [har] ikke blitt blind, og ikke heller er han fylt med blinde fordommer, som det ofte formodes; fortsatt er han et menneske som du og jeg, tenker på mat og samvære og leser sin avis til frokosten; men han har mistet kontakten med tingen, og da det knapt angår ham lenger, er han nå i stand til å skille mellom godt og vondt, for på intoleranse og mangel på forståelse er livets trygghet grunnet. Hermann Broch - Søvngjengere (1931-32) "Jeg ville ha makt for å skape rettferdighet!" skrek diktatoren … "Men for å få den måtte jeg begå urett. Alle som søker makten må det. Jeg ville gjøre slutt på undertrykkelsen, men for å klare det måtte jeg fengsle og tilintetgjøre dem som ville hindre meg i det. Jeg måtte selv bli undertrykker. For å avskaffe volden må vi bruke vold. For å utrydde nøden må vi framkalle nød. For å gjøre krigen umulig må vi føre krig. For å redde verden må vi utslette verden. Der har du sannheten om makten!" Michael Ende - Speilet i speilet (1984) Når en stormakt har egen interesse av å intervenere til "beskyttelse" av de små, så gjør de det uten noen traktat. Har de ingen slik interesse, lar de være å intervenere tross en traktat. Sigurd Evensmo - Ut i kulda (1978) …i fjernsynshuset og radiobygningen og underhaldningsbrakka i bydelen Marienlyst i Oslo sit et usannsynleg forsamling av mammadaltar og pappaguttar frå dei vidt forgreina incestuøse dynastia av udugelege og talentlause nullar som ikkje er i stand til anna enn å spela ut fordommane og dei fattigslege sosiale geberdane til redarstanden og bankkapitalen og handelsborgarskapet som dei alle saman er umedvitne medlemmer av; pluss i tillegg den fullstendige og himmelropande vankunna om alle andre livsformer, alle andre språk, og som berre har ei einaste skam i livet, og det er blodskamma. Kjartan Fløgstad - Fyr og flamme (1980) Ingen vet hva som er sant, derfor har alltid den sterkeste rett. György Konrad – Taperen (1979) … [landsbyboerne har) ikke særlig sans for helter (som kjemper og seirer), men saktens for martyrer, for disse støtter behagelig opp under deres lojale passivitet, forsikrer dem på ny om at tilværelsen bare har ett valg: mellom å utlever seg til bøddelen eller å lystre. Milan Kundera - Latterlige kjærlighetshistorier (1970) Kraftens aggressivitet er fullstendig desinteressert, umotivert, den vil bare sin egen vilje, den rene irrasjonalitet … i det øyeblikket da fornuften vinner sin fullstendige seier, er det den rene irrasjonalitet (…) som griper tak i verdensscenen, fordi det ikke lenger finnes noe system av allment godtatte verdier som vil kunne hindre den. Milan Kundera - Romankunsten (1986) Overalt hvor makten gjør seg guddommelig, frembringer den automatisk sin egne teologi; overalt hvor makten oppfører seg som Gud, frembringer den religiøse holdninger til seg selv; verden kan beskrives med et teologisk ordforråd. Milan Kundera - Romankunsten (1986) En mann med bind for øynene står med ryggen mot en mur. Han er blitt torturert nesten til døde. Rett overfor ham står seks menn med geværene løftet, klare til å skyte, under kommando av den syvende, som holder hånden i været. Når han lar hånden falle, vil skuddene gjalle og fangen vil falle død om. Men plutselig skjer det noe uventet – men ikke helt uventet, for den syvende har lyttet etter det hele tiden, i tilfelle det skulle skje. Det bryter ut skrik og kamp på gaten utenfor. De seks mennene ser spørrende på offiseren, den syvende. Offiseren står og venter på utfallet av kampen utenfor. Det lyder et rop: "Vi har vunnet!" Hvorpå offiseren går bort til muren, løsner repet på ham som er bundet, og stiller seg opp i hans sted. Han som hittil har vært bundet binder nå den andre. Et øyeblikk, og dette er marerittets mest grufulle øyeblikk, smiler de til hverandre: det er et flyktig, bittert, resignert smil. De er brødre i dette smilet. Smilet inneholder en forferdelig sannhet som jeg vil unngå. Fordi det utelukker alle skapende følelser. Offiseren, den syvende, står nå med bind for øynene og venter med ryggen mot muren. Den forhenværende fangen går bort til eksekusjonspelotongen som fremdeles står med våpnene klare, Han løfter hånden, så lar han den falle. Skuddene gjaller, og kroppen ved muren faller i krampetrekninger. De seks soldatene er rystet og kvalme; nå kommer de til å gå og drikke for å drukne minnet om sitt mord. Men han som er fange, er nå fri, og smiler idet de vakler bort, mens de forbanner og hater ham, presis som de ville forbannet og hatet den andre, som nå er død. Og det ligger en uhyggelig forståelsesfull ironi i denne mannens smil til de seks uskyldige soldatene. Dette er marerittet. Doris Lessing - Den gyldne notatbok (1962) Konstabelen … en fremstående utløper av det jernmaskineri som heter staten – en utløper som ender i knapper og andre metalldeler. Robert Musil - Mannen uten egenskaper (1952) Alle mennesker med storhetsdrømmer lar seg drive som sauer av virkelig styrke, og de tror på en uforklarlig måte det er de selv som gir kraft til herskeren. Aksel Sandemose - Tjærehandleren (1945) … hva hjelper det at du har retten når du ikke har noen makt? Henrik Ibsen – En folkefiende (1882) Flertallet har makten – dessverre - ; men retten har det ikke. Retten har jeg og de andre få, de enkelte. Minoriteten har alltid retten. Henrik Ibsen – En folkefiende (1882) … det er nettopp det en keiser er til for, han er ikke keiser fordi han kommer frem til de rette konklusjonene, men konklusjonene er riktige fordi det er han som kommer frem til dem. Umberto Eco - Baudolino (2000) Alle store ideologiske oppgjør er jo maktkamp. Per Olov Enquist - Lewis reise (2001) All makt består av tålmodighet og tid. De mektige er de som vil og våker. Honoré de Balzac – Eugénie Grandet (1833) Makt … er nedverdigende for den som må underkaste seg den, for den som utøver den og for den som administrerer den! Elsa Morante - Historien (1974) I all menneskelig makt finnes det en lett, knapt merkbar forakt overfor dem vi hersker over. Å få fullstendig herredømme over andre menneskers sinn er bare mulig hvis vi blir kjent med, forstår og meget taktfullt forakter dem som er nødt til å overgi seg. Sándor Márai – Glør (1941) Makt er tilværelsens mest smittsomme sykdom. Erich Maria Remarque – Triumfbuen (1945) Makt er fristende, og i en viss forstand er det ingen større makt enn muligheten til å ta livet av en annen. Når man først er i gang med et massedrap, er det vanskelig å stanse det; det blir en form for sport, som jakt. Adam Hochschild – Kong Leopolds Arv (1998) Alle de mektige er like. Det er når de starter å snakke, de føler storhet, og enda større når de ikke lytter til andre. Pramoedya Ananta Toer – Fotspor (1975) Makt er et kraftig afrodisiakum … Pauline Gedge – Horusveien (1999) Hvis selve makten er det store afrodisiakum, ble tilsettingen av styrke, ensomhet og tragedie til en ganske svimlende cocktail. Simon Sebag Montefiore – Stalin. Den røde tsarens hoff (2003) Den kloke hoffmannen sanser når hans herre i hemmelighet ønsker at han skal være ulydig. Simon Sebag Montefiore – Stalin. Den røde tsarens hoff (2003) Whenever it’s one man against an institution, there is always a tendency for the institution to win! Charles M Schulz – The Complete Peanuts Makt er å gi folk det de vil ha men ikke tør å be om. Roy Jacobsen – Ismael (1998) Det en sterkere tar fra noen, gir han aldri frivillig tilbake. Ivan Klíma – Mine gyldne håndverk (1989) … makten er nå en gang slik, lar den seg ikke utøve, er den ikke lenger makt. Imre Kertész – Fiasko (1988) Historiens eneste lov er at det ikke finnes andre lover. Men det finnes en håndfull nesten-vissheter. Her er én av dem: Imperier ekspanderer så lenge de er sterke nok til det. Nye erobringer skaper nye grenser og avdekker nye trusler, som når de blir konfrontert, fører til nye erobringer. Det som gjaldt for romerne, britene, russerne, franskmennene, kineserne og nå for amerikanerne, gjaldt også for mongolene. John Man – Djengis Khan (2004) ... nesten alle kriger var blitt utkjempet for Gud og fedrelandet, for å gi større makt til menn som var altfor mektige allerede før de satte den i gang. Carlos Ruiz Zafón – Engelens spill (2008) Hvor som helst det kristne Europa utstrekker sin makt, og hvor det enn fører med seg sine sedvaner og institusjoner, der kommer det til krig, til krig mellom de kristne. Ivo Andric - Konsulene (Travnik-Krøniken, 1945) Barna har verken rett eller makt. Det burde ikke være slik. Kerstin Ekman - Morgen kommer (2002) Foreldre har så utrolig stor makt. De kan beskytte deg mot all verdens smerte. Eller påføre den vondeste smerten. Og som barn aksepterer vi det vi får. Kanskje vi tror at hva som helst er bedre enn det vi frykter mest. Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger (2005) … musikk, i likhet med makt, kan skape fred. Daniel Mason – Pianostemmeren (2002)