En åndelig, det vil si en betydningsfull gjenstand, er nettopp "betydningsfull" ved at den viser utover seg selv, ved at den er uttrykk og eksponent for noe mer enn allment åndelig, en hel verden av følelser og oppfastninger, som har funnet et mer eller mindre fullkomment symbol i denne gjenstand - og det er etter dette at graden av betydning måles. Videre er kjærligheten til en slik gjenstand på samme måte selv "betydningsfull". Den sier noe om den som nærer denne kjærlighet, den kjennetegner hans forhold til det allmenne, til den verden som gjenstanden representerer og som, bevisst eller ubevisst, også elskes samtidig. Thomas Mann - Trolldomsfjellet (1924) … geni, det er tålmodighet. Tålmodigheten, det er det som hos mennesket ligner mest på den fremgangsmåten naturen bruker i sitt skaperverk. Hva er kunsten? Jo, det er konsentrert natur. Honoré de Balzac – Tapte illusjoner (1843) Paris er den eneste byen i verden der det å dø av sult fremdeles betraktes som en kunst. Carlos Ruiz Zafón – Vindens skygge (2001) … folk har alltid og til alle tider vært tiltrukket av det militære og av den militære brutalitet, og perversiteten på dette området er størst i alpelandene, hvor dette idiotiet alltid har vært utlagt som underholdning, ja, som kunst. Thomas Bernhard – Pusten (1978) Kunst kan ikke utelukkende nære seg av savn, av lengsel, ensomhet. Den må ha intimitet, lidenskap, kjærlighet også. John Maxwell Coetzee – Ungdom (2002)