I våre forfedres historier er det bare prester og guder som bruker slippers eller sko. Og disse enkle menneskene sammenligner sko med Europas makt, av samme essens som hærens geværer og kanoner. De var reddere for sko enn for dolker, macheter, sverd og spyd. Pramoedya Ananta Toer – Et barn av alle nasjoner (1975) Å undertrykke er del av den koloniale karakter. Og gleden du får ved å undertrykke er til og med dypere enn det du får bare av å forby. Og europeere, som kommer fra sine demokratiske samfunn, etter bare seks måneders ånding av den koloniale luft, vil hurtig bli avhengig av forbud og undertrykkelse, å nyte rettighetene utøvet av de samme lokale konger som de elsker å fornærme og spotte. Pramoedya Ananta Toer – Glasshus (1975) Historiens eneste lov er at det ikke finnes andre lover. Men det finnes en håndfull nesten-vissheter. Her er én av dem: Imperier ekspanderer så lenge de er sterke nok til det. Nye erobringer skaper nye grenser og avdekker nye trusler, som når de blir konfrontert, fører til nye erobringer. Det som gjaldt for romerne, britene, russerne, franskmennene, kineserne og nå for amerikanerne, gjaldt også for mongolene. John Man – Djengis Khan (2004) Den virkelige tragedien i vår postkoloniale verden er ikke at flertallet ikke hadde noe de skulle ha sagt med hensyn til om de ville ha den nye verdenen eller ei, det er at flertallet ikke har fått redskapene til å takle denne nye verdenen. Chimamanda Ngozi Adichie – En halv gul sol (2006) Europeerne som kom visste ikke hva humus og falafel var, men senere erklærte de at dette var retter fra det ”autentiske jødiske kjøkken”. De hevdet at villaene i Quatamon var ”gamle jødiske boliger”. De hadde ingen brune fotografier eller gamle tegninger av sine forfedres liv på jorden de hadde elsket og dyrket. De kom fra fremmede nasjoner, og i Palestinas jord fant de mynter fra kanaanittene, romerne, osmanerne, og solgte dem deretter som sine egne ”eldgamle jødiske kunstgjenstander”. Da de kom til Jaffa, fant de appelsiner like store som vannmeloner og sa: ”Se! Jødene er berømte for sine appelsiner.” Men disse appelsinene var et resultat av mange hundre års palestins fruktdyrking, der man hadde perfeksjonert kunsten å dyrke sitrusfrukter. Susan Aabulhawa – Morgen i Jenin (2010)