Hver av mine tilhørigheter forbinder meg med et stort antall mennesker. På den annen side: jo flere tilhørigheter jeg ramser opp, jo mer spesifikk blir min identitet. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) Takket være alle mine tilhørigheter, sett hver for seg, har jeg et visst slektskapsforhold til et stort antall av mine likemenn. Takket være de sammen kriteriene, sett under ett, har jeg min egen identitet, som ikke kan forveksles med noen annen. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) Menneskeheten i sin helhet består av særtilfeller. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) Det er ikke lenger nok å skille kirke og stat. Det er like viktig å skille mellom identitet og religion. Og hvis vi vil unngå at denne sammensmeltningen skal fortsette å gi næring til fanatisme, terror og etniske kriger, må vi nettopp bli i stand til å tilfredsstille identitetsbehovet på en annen måte. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) … det er en kløft mellom det vi er og det vi tror vi er. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) Personer man stadig møter under formelle omstendigheter kan oppfattes som om de ikke er noe annet enn den rollen de skal spille. Hari Kunzru – Den uekte (2002) Folk tar ofte det de gjør, som et mål på hvem de er, … Hvis de ikke gjør noe, enten i det indre eller det ytre, mister de kontakten med følelsen av å eksistere. De blir engstelige, som om bristen i handling viste en brist i dem selv. Så folk prøver å fylle tomrommet i seg selv med ord og med alle slags handlinger. Ingen ønsker å føle at de ikke er noen. Roger Housden – Jakten på Rumi (2002) Man kan umulig unngå å bli slik som de andre tror at man er. Gabriel García Márques – Alle mine triste horer (2004) Jeg tror ikke det er sant, det man sier, at når man er ute og reiser, kan man forvandle seg til en annen. Det som skjer, er at man letter seg for seg selv, for sine forpliktelser og sin fortid, likesom man reduserer alt man eier til de få tingene som er nødvendige å ha med seg. Den mest byrdefulle delen av vår identitet støtter seg til det som de andre vet eller tenker om oss. De ser på oss, og vi vet at de vet, og i taushet tvinger de oss til å være det de venter seg av oss, til å handle i tråd med visse vaner som våre forutgående handlinger har innarbeidet, eller med mistanker som vi ikke er oss bevisst at vi har vakt. De ser på oss, og vi vet ikke hvem de kan se i oss, hva de dikter opp eller bestemmer at vi er. For den som befinner seg sammen med deg på toget i et fremmed land, er du ikke annet enn en ukjent som bare eksisterer innenfor nuets rammer. En kvinne og en mann ser på hverandre med et stikk av nysgjerrighet og begjær idet de setter seg behagelig til rette overfor hverandre på et tog. I det øyeblikket er de like blottet for gårsdag og morgendag og navn som Adam og Eva da de så på hverandre for første gang i Edens hage. Antonio Muños Molina - Sefarad (2001) Du er for en stor del det andre vet eller tror eller sier om deg, det de ser når de betrakter deg, men hvem er du når du er alene i mørket og ikke får sove, bare den ubevegelige kroppen din forankret i sengen, uten faste holdepunkter for bevisstheten, stilt overfor tidens utålelige langsomhet, dens blotte abstrakte varighet, fordi du ikke vet hva klokken er og ikke vil tenne lyset for ikke å vekke den som sover ved siden av deg, og du ikke vet om du ennå ligger der i dypet av natten eller om morgengryets første skimmer nærmer seg? Antonio Muños Molina - Sefarad (2001)