|
Det spiller ingen rolle hva du gjør eller hvem du er, ethvert menneske her på jorden vil alltid spille hovedrollen i verdens historie…. Paulo Coelho – Alkymisten (1988) |
Mennesket gjør det som må gjøres, for at et eller annet stort, grunnleggende prinsipp for bevegelse skal oppfylles. Historien er bevegelse, og bevegelse er liv. Hvem, unntagen Hegel eller Marx, ville driste seg til å hevde at historiens bevegelse går mot det bedre og kan ende opp med opprettelsen av det tilfredsstillende og uforanderlige? Anthony Burgess – Jordiske makter (1980) |
Vanligvis husker man ikke sine forutanelser, og man snakker bare om dem når de slår til. Amin Maalouf – Baldassares rundreise (2000) |
Alt blir dumt når det ikke lykkes! Fjodor Dostojevskij – Forbrytelse og straff (1866) |
Når alt kommer til alt tror jeg du bare kjenner en eneste historie …, nemlig den om den hundrede prinsen i rekken som klarer å løse gåten, men du kjenner ikke historiene om de niognitti før ham, som gikk til grunne fordi de ikke lyktes. Michael Ende – Speilet i speilet (1984) |
Friheten ligger alltid inne i framtiden. I fortiden finnes den ikke lenger. Ingen kan velge seg en ny fortid. … I etterhånd er alt fastlagt, på forhånd ingenting. Det eneste det dreier seg om er å våkne opp av drømmen. Likevel løper vi etter friheten, vi kan ikke annet. Men friheten ligger alltid et skritt foran, som en luftspeiling, den er alltid rundt neste hjørne… Michael Ende – Speilet i speilet (1984) |
Hadde Tyskland overfalt et Norge med samfunnstilstander som i begynnelsen av 30-årene, ville norsk okkupasjonshistorie sett annerledes ut. Noe av det besynderligste ved etterkrigsoppgjøret om "skylden" for utilstrekkelig beredskap 9. April var at Arbeiderpartiet førte en defensiv kamp om militære forsømmelser istedenfor å minne de borgerlige anklagerne om hele den sosiale situasjonen før krigen. Ofte representerte anklagerne nettopp de kretser som ikke bare hadde vært ansvarlige for vanstellet i begynnelsen av 30-årene, men også vist stor sympati for nazismen. Sigurd Evensmo – Inn i din tid (1976) |
I menneskehetens historie gis det endog hele århundrer som man kunne tenke seg utslettet, uten at noen skade var skjedd. Det er gjort mange alvorlige feilgrep her i verden, som – skulle man tro – i våre dager ikke engang et barn ville begå. Trange og krokete var de stier menneskeslekten slo inn på i sin søken etter den evige sannhet, og ofte førte de ut i ulende, mens dog den slagne, bene vei lå åpen foran denne samme menneskehet, lik den vei, som fører til tsarens strålende slott! Den er bredere og praktfullere enn alle andre veier, med solglans ved dag og fakkelskjær ved natt, men ved siden av den, rett forbi den, famler menneskene seg frem i det tetteste mørke. Og selv om de, opplyst av en himmelsk tanke, kom innpå denne vei, hvor ofte har de så ikke forstått å fare vill på nytt, å hildre hverandres blikk i tåke og å jage efter myrens lyktemenn, inntil de til slutt stod ved avgrunnens rand og forferdet spurte hverandre: "Hvor slipper vi ut? Hvor finnes en farbar vei?" Den nulevende slekt ser alt så klart og undrer seg over forfedrenes villfarelser, ler av deres tåpeligheter uten å ha øye for at historien er opplyst av en himmelsk ild, at hver bokstav i den roper høyt, at en advarende finger overalt peker frem mot den, den! Mot slekten som lever i dag! Men slekten som lever i dag ler, og hovmodig og selvsikker begynner den en rekke av nye villfarelser, som efterkommerne atter til sin tid vil le av. Nicolai Gogol – Døde sjeler (1842) |
Der er en afgrund mellem det tilbakelagte og det blik, der ser tilbake. Man er altid ældre end sin historie. Den, der fortæller, er aldrig den samme som den, der bliver fortalt om, og det er derfor, historien kan fortælles. Man har oplevet det alt sammen, men man aner endnu ikke til hvad. Det vil vise sig, når man igjen ikke længere er den samme. Jens Christian Grøndahl – Hjertelyd (1999) |
Tidligere betraktet også jeg fremtiden som våre verkers og handlingers kompetente dommer. Først senere forsto jeg at denne flørten med fremtiden er den verste av alle konformismer, den feige smiskingen for den sterkeste. For fremtiden er bestandig sterkere enn nåtiden. Det er faktisk fremtiden som skal dømme oss. Og så visst uten noen form for kompetanse. Milan Kundera – Romankunsten (1986) |
… de psykologiske mekanismene som er i sving innen de store, historiske begivenhetene (som tilsynelatende er utrolige og umenneskelige), er de samme som også styrer våre intime situasjoner (som er fullstendig banale og ytterst menneskelige). Milan Kundera – Romankunsten (1986) |
Hvis vitenskap og kunst i virkeligheten er historiens egentlige og rette arena, så er politikken derimot et lukket vitenskapelig laboratorium der man gjør uhørte eksperimenter med mennesket. Milan Kundera – Avskjedsvalsen (1973) |
Gudene betydde noe på den tiden de ble til, siden stivnet de til navn…Fordums guder ble baktalt på skolene, – som hele fortiden blir det. Aksel Sandemose – Det svundne er en drøm (1946) |
Norge må lære å godta sin historie, ikke mane den i jorden, ikke
forfalske den og lyve seg fra den, men behersket gå tilbake og grave opp
alle formentlige nederlag og se på dem enda en gang.
Aksel Sandemose – Varulven (1958) |
Ingen og ingenting skal gjenoppstå. Historien gjentar seg aldri og har aldri gjort det. Aksel Sandemose – Varulven (1958) |
… det som er skjedd, – det gjentar seg heller ikke. Det er øyet som forvandler handlingen. Det gjenfødte øye forvandler den gamle handling. Henrik Ibsen – John Gabriel Borkman (1896) |
… hvert eneste lille framskritt for menneskelige følelser, hver forbedring av straffelovene, hvert skritt mot reduksjon av krig, hvert skritt mot bedre forhold for fargede, eller hver demping av slaveri, hvert moralsk framskritt i verden, har verdens kirker konsekvent motsatt seg… Den kristne religion, slik den er organisert i kirkene, har vært og er fortsatt hovedfienden for moralsk framskritt i verden. Betrand Russel – Why I am not a Christian (1957) |
Vi vet i dag at historien aldri følger den veien vi staker ut for den. Amin Maalouf – Identitet som dreper (1999) |
…den endelige sannhet er at historien utelukkende burde bestå av anekdotene til de små menneskene som er med på det som skjer. Louis de Berniéres – Kaptein Corellis mandolin (1994) |
…menneskearten er ute av stand til å lære noe av historien. Louis de Berniéres – Kaptein Corellis mandolin (1994) |
Det ser ut som om menneskene har inngått en avtale om hvordan historien skal betraktes og hvordan den skal læres bort, nemlig etter markeringspunkter, enten det er tronbestigelser, slag, revolusjoner, oppdagelser, eller hva det måtte være; hovedsaken er at begivenhetene appellerer til fantasien, at det er lett å tidfeste dem og at de egner seg for høytids- og minnedager. Og så er det hverdagen som i virkeligheten beveger verden - måten man produserer et stykke tøy på, hvordan man fôrer en gris, behandler et offisielt dokument eller piner mennesker. Stephan Heym – Schwarzenberg (1984) |
Skilnaden mellom en historisk dikter og en historiker er den at den førstnevnte lyger med forsett for egen morskaps skyld; historikeren lyger i sin enfoldighet og innbiller seg at han sier sant. Haldór Kiljan Laxness – Kristenrøkt under jøkulen (1968) |
… var ikke det fornuftsstridige heller regelen i historien enn unntaket? Stephan Heym – Schwarzenberg (1984) |
Historien er full av små begivenheter som forvandler seg til store. Per Olov Enquist – Lewis reise (2001) |
Det finnes to historier, den offisielle, løgnaktige, som det blir undervist i, historie slik kronprinsen lærer den, … og så den andre historien, den hemmelige historien hvor de virkelige grunner til begivenhetene finnes: den skammelige historien. Honoré de Balzac – Tapte illusjoner (1843) |
… hva annet er fortiden enn det vi velger å huske? Amy Tan – Beindoktorens datter (2001) |
Ingen kunstner er kunstner uavbrutt fire og tyve timer i døgnet. Alt vesentlig og varig som lykkes for ham, blir til i inspirasjonens få og sjeldne øyeblikk. Slik er det også med historien, som vi regner for den største dikter og tidsskildrer. Heller ikke historien skaper uavlatelig. Også i dette ”Guds hemmelige verksted”, som Goethe ærbødig kaller historien, skjer det uendelig meget likegyldig og hverdagslig. Her som overalt ellers i kunsten og livet er de sublime, uforglemmelige øyeblikkene sjeldne. Stefan Zweig – Evige øyeblikk (1927) |
… historien er en svindel for å få mennesket til å innbille seg at det har levd helt siden begynnelsen, og at det er de dødes arving.. Og dette er innbilning. Mennesket er verken arving, historiker eller noe, og dets liv er en overgang mellom en død og en annen. Jeg frykter ikke den andre døden fordi jeg ikke fryktet den første. Elias Khoury – Solens port (2001) |
Menneskenes historie var i sannhet skrevet med blod og tårer. Blant de tusener av blodflekkede skikkelser opp igjennom tidene skimtet man sjelden en som lyste i gyllen godhet. Demagoger, bedragere, snikmyrdende, maktsyke egoister, fanatiske profeter som ville innføre kjærligheten ved sverdet. Alltid det samme – og alltid de tålmodige folk som lot seg drive mot hverandre i et meningsløst myrderi, for keisere, konger, religioner og galehuslemmer. Det hele var endeløst. Erich Maria Remarque – Triumfbuen (1945) |
Legenden er sannere enn historien. Legender gjør at følelser og ideer som vi alle bærer i vår bevissthet, utkrystaller seg. Azorín – Doña Inés (1925) |
På nært hold ser den usikker og sammenfiltret ut, denne vår historie, som en bare halvveis fasttrampet myr. Og allikevel fører det merkelig nok en vei over den – nettopp denne ”historiens vei” som ingen vet hvor kommer fra. Robert Musil – Mannen uten egenskaper (1952) |
De ser forskjellige ut; nåtiden ser stolt ned på fortiden, og hvis fortiden tilfeldigvis kom senere, ville den sett stolt på nåtiden, men i hovedsak kommer de begge ut på noe nær det samme, for her så vel som der spiller unøyaktighet og utelatelse av de avgjørende forskjeller den største rolle. En del av det store blir tatt for det hele, en fjern analogi for oppfyllelsen av sannheten, og et stort ords tømte belg utstoppes etter dagens mote. Robert Musil – Mannen uten egenskaper (1952) |
Å være opptatt av sin egen historie er det motsatte av å være sjølopptatt. Thure Erik Lund – Elvestengfolket (2003) |
Historien gjøres ikke av noen. Ingen kan se historien, likså litt som noen kan se gresset gro. Kriger og revolusjoner, keisere og Robespierre’er er historiens organiske stimuli, dens gjærstoffer. Revolusjoner gjennomføres av aktive, ensidige fanatikere, folk som i sin trangsynthet nærmer seg det geniale. I løpet av noen timer eller dager omstyrter de den gamle orden. Selve omveltningen kan vare noen uker, i høyden noen år, men siden dyrker man i desennier og århundrer som en helligdom den sneversynthetens ånd som hitførte omveltningen. Boris Pasternak – Dr. Zhivago (1957) |
Sannheten, …, vi alltid være flyktig, fordi menneskene aldri kan gjenskape fortiden slik den virkelig var. Xue Xinran – Himmelgraven (2005) |
… det er med historien som med livet, alle må gå ut av den på et eller annet sted. Kader Abdolah – Huset ved moskeen (2005) |
Du er ikke bare én person og du har ikke bare én historie, og verken ansiktet ditt eller yrket ditt eller de øvrige omstendighetene ved livet ditt før eller nå er uforanderlige. Fortiden beveger seg, og speilene er uforutsigelige. Hver morgen våkner du og tror du er den samme som kvelden før, og at du i speilet vil kjenne igjen nøyaktig det samme ansiktet, men mens du sover, hender det at grusomme flenger av smerte eller gamle lidenskaper har skaket deg, og de gir morgenen et litt grumsete lys, og ansiktet som tilsynelatende er det samme, er i stadig forandring, endres av tiden fra minutt til minutt, som et skjell av sandens gnissing og havets slag og salter. Antonio Muños Molina – Sefarad (2001) |
You think when you wake up in the mornin yesterday dont count. But yesterday is all that does count. What else is there? Your life is made out of the days it’s made of. Nothin else. You might think you could run away and change your name and I dont know what all. Start over. And then one mornin you wake up and look at the ceilin and guess who’s layin there? Cormack McCarthy – No country for old men (2005) |
Historiens eneste lov er at det ikke finnes andre lover. Men det finnes en håndfull nesten-vissheter. Her er én av dem: Imperier ekspanderer så lenge de er sterke nok til det. Nye erobringer skaper nye grenser og avdekker nye trusler, som når de blir konfrontert, fører til nye erobringer. Det som gjaldt for romerne, britene, russerne, franskmennene, kineserne og nå for amerikanerne, gjaldt også for mongolene. John Man – Djengis Khan (2004) |
Historien har lært oss at løgner ofte tjener den bedre enn sannhet. Mennesket er nemlig et tregt vesen, og det må ledes gjennom ørkenen i førti år for hvert steg det tar framover i sin utvikling. Og det må drives gjennom ørkenen med trusler og løfter, av innbilte farer og innbilte trøstemidler, for at det ikke skal slå seg til hvile for tidlig og muntre seg med å dyrke gullkalver. Arthur Koestler – Mørke midt på dagen (1940) |
… verdenshistorien er fortellingen om titusen år med krig mellom den rike og den fattige. Hver side prøver hele tiden å narre den andre: og det har vært sånn siden tidenes begynnelse. Den fattige vinner noen få slag (som pissing i blomsterpotter, sparking av kjeledyr etc.), men selvsagt har den rike vunnet krigen i titusen år. Aravind Adiga – Hvit tiger (2008) |
In all of mankind’s history, there has never been more damage done than by people who “thought they were doing the right thing”. Charles M Schulz – The Complete Peanuts |
Folkenes og nasjonenes historie er blitt konstruert som statuene på bytorgene – de skal være store, verdige og heroiske. Til siste fjerdedelen av det 20. århundre, var det å lese en nasjonal historie som å lese sportssidene i en lokalavis: ”Vi” og ”Alle de andre” var den vanlige, nesten den naturlige inndelingen. I mer enn hundre år var produksjonen av Vi livsverket til de nasjonale historikerne og arkeologene, hukommelsens presteskap. Shlomo Sand – The invention of the Jewish people (2008) |
… et godt eksempel på hva som kan skje når propaganda og tidens ubønnhørlige gang får lov til å tilsløre en faktisk hendelse. Seierherrene skriver sin versjon, vanlige mennesker får munnkurv, og slagmarken gjøres mer eller mindre utilgjengelig for nysgjerrige utenforstående. Den eller de som røper sannheten, risikerer straff. Så går seierherrene i graven, og de gjenlevende begynner å spørre. I mellomtiden har også andre førstehåndskilder forstummet; bare et fåtall gamle med svekket hukommelse sitter igjen. Slik dør historien, år for år … Torbjørn Færøvik – Midtens rike. En reise i Kinas historie (2009) |