… havet som var så uendelig variert i sin skremmende enkelthet – og som med sine leker, bevegelser, sinnsutbrudd og smil syntes å forestille hver eneste sinnsstemning, dødsangst og ekstase hos alle mennesker som har levd, lever eller vil leve i fremtiden! Charles Baudelaire – Prosadikt (1869) Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i den syke verden. Alexander L. Kielland – Garman & Worse (1880) Havet er fienden og døden. Havet er uendelig. Havet er alt det som jorden ikke er. Havet er øde, uten mening. Men menneskene besidder klokskap, en mørk visdom: de vet at de er fortapte, de vet at de sammen med hverandre er ensomme og utstøtte; de skuer ut på det endeløse havet, havet uten grenser, og de vet at der er intet svar, at havet er sitt eget mål og sitt eget svar. Agnar Mykle – Sangen om den røde rubin (1956) Havet er et stort vesen som noen ganger er i godt humør og noen ganger i dårlig humør. Det er helt umulig for oss å vite hvorfor. Vi ser jo bare overflaten. Tove Jansson – Pappaen og havet (1966) Ingen kan skryte av å kjenne havet før man har sett det både i storm og stille. Irène Némirovsky – Storm i juni (1942) … livet og døden er ett, likesom elven og havet er ett. Johan Wolfgang von Goethe – Unge Werthers lidelser (1774)