|
For aldri kan vel dette skje: Buddhas fortellinger - Dhammapada |
|
Behovet for å hate fører ofte loyale, umodne og enkle personligheter inn i tro, for absolutt tro er den mest kraftfulle unnskyldning for hat, som man kan overgi seg til med den reneste samvittighet. Ernest Renan – Muhammad and the Origins og Islam (1841) |
… hvilket voldsomt hat kvinner nærer mot menn som ikke har visst å elske dem når de har lyst til å bli elsket. Honoré de Balzac – Tapte illusjoner (1843) |
Skal det alltid være slik at bare når menneskene kjemper mot en fiende, når vi fylles av hat, når lidenskapene flammer opp, da har livet mening? Sigbjørn Hølmebakk – Karjolsteinen (1975) |
Den som vil ha den fulle frihet, ender med å miste den ... for han blir fange av hatet til dem han tror står i veien for ham. Den som vet at friheten aldri kan bli total, blir den frieste, for det er oppskriften på å leve sammen med andre. Carsten Jensen – Jeg har sett verden begynne (1999) |
Gud har lagt hatet til andre kvinner ned i kvinnens hjerte fordi han ville at menneskeheten skulle formere seg. Milan Kundera – Avskjedsvalsen (1973) |
Det er intet … som har gjort det tyske folk så harmfullt, så hatsk og så modent for Hitler som inflasjonen. Stefan Zweig – Verden av i går (1943) |
Hat er en syre som eter opp sjelen. Det er helt likegyldig om man hater selv eller blir hatet. Erich Maria Remarque – Natt i Lissabon (1962) |
Å hate oppriktig er en egen evne som man utvikler med årene. Carlos Ruiz Zafón – Vindens skygge (2001) |
Hatet var som begjæret, det opphevet forstanden og gjorde mennesket til blott og bart instinkt. Mario Vargas Llosa – Dommedagskrigen (1981) |
Ingen blir født med hat til et annet menneske på grunn av vedkommendes hudfarge, bakgrunn eller religion. Folk må lære å hate, og hvis de kan lære å hate, kan man lære dem å elske, for kjærligheten er mer naturlig for menneskenes hjerte enn det motsatte. Selv i den dystre tiden i fengselet da kameratene mine og jeg ble presset til den ytterste grensen av hva vi kunne tåle, kunne jeg se et glimt av menneskekjærlighet hos en av vaktene, kanskje bare i et sekund, men det var nok til å trøste meg og få meg til å holde ut. Menneskes godhet er en flamme som kan skjules, men aldri slukkes. Nelson Mandela – Veien til frihet (1994) |
Det er ingenting som får oss til å tro mer enn frykten, vissheten om å være utsatt for en trussel. Når vi opplever oss selv som ofre, legitimerer det alle våre handlinger og alle våre trosretninger, hvor tvilsomme de enn måtte være. Våre motstandere, eller simpelthen våre naboer, befinner seg ikke lenger på samme plan som oss, og forvandles til fiender. Vi er ikke lenger den angripende part, men forvandles til forsvarere. Den misunnelsen, griskheten eller bitterheten som driver oss, opphøyes til noe hellig, i og med at vi sier til oss selv at vi handler i selvforsvar. Det onde, trusselen, ligger alltid i den andre. Det første skritt i retning av fanatisk tro, er frykten. Frykten for å miste vår identitet, vårt liv, vår posisjon eller vår tro. Frykten er kruttet og hatet er lunten. Dogmet er til syvende og sist bare en tent fyrstikk. Carlos Ruiz Zafón – Engelens spill (2008) |