Gasskammeret er det eneste barmhjertige ved konsentrasjonsleiren. Elsa Morante – Historien (1974) Når metodene virket så umenneskelige, når morderne drepte med så mye villskap, var det ikke fordi de handlet impulsivt og i vanvidd, men ganske enkelt fordi de var for fattige til å bygge gasskamre. Gil Courtemanche – En søndag ved bassenget i Kigali (2000) For også der, ved siden av pipene, var det i pausene mellom pinslene, noe som lignet lykke. Alle spurte bare om gjenvordighetene, om ”redslene”: skjønt for meg var det kanskje denne opplevelsen som forble den mest minneverdige. Imre Kertész – Uten skjebne (1975)