|
All strenghet demper redselen. Hermann Broch – Søvngjengere (1931-32) |
Mot har den som kjenner frykt, men betvinger sin frykt; den som ser avgrunnen, men ser den med stolthet: Friedrich Nietzsche – Slik talte Zarathustra (1885) |
Foreldre har så utrolig stor makt. De kan beskytte deg mot all verdens smerte. Eller påføre den vondeste smerten. Og som barn aksepterer vi det vi får. Kanskje vi tror at hva som helst er bedre enn det vi frykter mest. Linda Olsson – La meg synge deg stille sanger (2005) |
Hvordan kan en bebreide en person for å vise svakhet og frykt om en ikke selv har stått i samme situasjon, og handlet annerledes? Amy Tan – Kjøkkengudens kone (1991) |
Det ser ut som det kristne mennesket bare har to valgmuligheter: Enten den stadig eksisterende tryggheten i den altomfattende katolske verden, i kirkens bokstavelig moderlige skjød, eller akseptere den absolutte protestantismen med dens frykt for den abstrakte guden - og der denne beslutning ikke fattes, der tynges sinnene av redsel for framtiden. Og faktisk er det så at i alle de land der menneskene ikke har bestemt seg, ligger denne redselen latent, selv om den bare ytrer seg i avsky for jødene, siden deres åndsliv og livsførsel oppfattes som et avskyelig bilde av hva som skal komme, selv om dette ikke erkjennes åpent. Hermann Broch – Søvngjengere (1931-32) |
…frykten for å lide er verre en selve lidelsen. Paulo Coelho – Alkymisten (1988) |
… og hva vil latterlig si? Hvor mange ganger er ikke, eller synes ikke et menneske latterlig? Og dessuten er i vår tid nesten alle mennesker med evner forferdelig redde for å bli latterlige, og er ulykkelige for denne skrekken sin. Fjodor Dostojevskij – Brødrene Karamasov (1880) |
Daglig møter vi angsten, i avisene, i politikk, overalt. Mennesker nærmer seg et nytt problem ladet med affekt. De tror at de deler seg efter meninger, men de deler seg efter angstform. Skal det være valg går terroren med sitt blanke kranium grinende gjennom gaten. Når man ikke våger å sette sin lit til velgernes fornuft, men bygger på det ukontrollerbare, svevende og meningsløse og blir regjering på det, ville det være nærliggende om man søkte årsakene til samfunnsulykkene her. Aksel Sandemose – En flyktning krysser sitt spor (1933) |
Kva i all verda tener det til … alle desse reglar og all denne straff … alt dette som foreldre gjer med barn for å få dei til å bli skikkelege, plikttrugne, dydige borgarar … kva tener alt dette til anna enn å gjere oss til forskremde, invalide, impotente personar … Marie Takvam – Dansaren (1975) |
For å kunne ta imot en annen, må man ha skapt seg sin egen verden. Man må stå på sikker grunn i tilværelsen. Göran Tunström – Tyven (1986) |
Man kan overhodet ikke være i besittelse av charme, især ikke en kvinne, uten litt dristighet. Llorenç Villalonga – Bearn (1956 – 1961) |
Når man nå rolig overveiende ser tilbake og spør seg selv hvorfor Europa i 1914 gikk i krig, kan man ikke finne én eneste rimelig eller fornuftig grunn og ikke en gang en anledning. Det dreide seg ikke om ideer og neppe nok om små grensedistrikter; jeg kan ikke forklare det på annen måte enn at det var dette overskudd av styrke, en tragisk indre kraftopphopning som hadde funnet sted i de fireogtyve fredsår og nå higet mot en voldsom utløsning… Stefan Zweig – Verden av i går (1943) |
Med frykten vokser også trangen til å slå omkring seg. Karin Boye – Kallocain (1940) |
Optimismens fundament er den skjære frykt. Oscar Wilde – Bildet av Dorian Gray (1891) |
… slik er livet, det som vi ønsker høyest, kommer ofte forkledt som det som vi frykter mest. Andrej Makine – Kjærlighet ved elven Amur (1994) |
… frykt er en forutsetning for mot. Thomas Mann – Trolldomsfjellet (1924) |
Redselen er farlig, den kan plutselig fare opp, den kan kaste seg hodestups eller slå rundt seg og hvem passer på småkrypene som tilfeldigvis er i nærheten? Tove Jansson – Pappaen og havet (1966) |
Frykt er en farlig ting. Slangen biter bare når den er redd! Naguib Mahfouz – Gebelawis barn (1959) |
Døden … dreper livet med frykt, selv før den kommer. … Frykt hindrer ikke døden, men livet! Naguib Mahfouz – Gebelawis barn (1959) |
… de som kjenner fengselet av omtale, faller oftere som ofre for redselen. Fantasien kan skremme mer enn virkeligheten. Eller det er enda enklere: Den som har overlevet én gang, håper at han vil overleve en gang til, mens de andre ikke vet noenting. De har ingenting å støtte håpet til. Ivan Klíma – Mine gyldne håndverk (1989) |
Når man frykter noe nok, kan selv oppfyllelsen av ens verste anelser komme som en lettelse. Carsten Jensen – Vi, de druknede (2006) |
Jeg lærte at mot ikke var det samme som fravær av frykt, men motets seier over frykten. Jeg har opplevd frykt flere ganger enn jeg kan huske, men jeg skjulte det bak en maske av tapperhet. En modig mann er ikke uten frykt, men overvinner denne frykten. Nelson Mandela – Veien til frihet (1994) |
Hvis fienden ser frykten din, blir han sterk, … Vugg ham inn i sikkerhet. Hvis fienden selv er redd, blir han farlig. Gi ham følelsen av at du ikke er redd. Gi ham følelsen av at heller ikke han trenger å være redd. La ham kjenne din styrke, men ikke gjør ham redd. Siba Shakib – Samira og Samir (2003) |
Det er ingenting som får oss til å tro mer enn frykten, vissheten om å være utsatt for en trussel. Når vi opplever oss selv som ofre, legitimerer det alle våre handlinger og alle våre trosretninger, hvor tvilsomme de enn måtte være. Våre motstandere, eller simpelthen våre naboer, befinner seg ikke lenger på samme plan som oss, og forvandles til fiender. Vi er ikke lenger den angripende part, men forvandles til forsvarere. Den misunnelsen, griskheten eller bitterheten som driver oss, opphøyes til noe hellig, i og med at vi sier til oss selv at vi handler i selvforsvar. Det onde, trusselen, ligger alltid i den andre. Det første skritt i retning av fanatisk tro, er frykten. Frykten for å miste vår identitet, vårt liv, vår posisjon eller vår tro. Frykten er kruttet og hatet er lunten. Dogmet er til syvende og sist bare en tent fyrstikk. Carlos Ruiz Zafón – Engelens spill (2008) |
NADA. INGENTING. Hvert øyeblikk kan være det siste. Uten den minste forutanelse, i fullstendig uvitenhet, vil jeg gjenomskride en usynlig vegg som det ikke er noe bak, ikke en gang mørke. Mitt neste skritt, det kan være skrittet gjennom denne veggen. Er det ikke ulogisk å frykte det, siden jeg jo slett ikke vil oppleve dette olutselige opphøret, og vet at det forholder seg slik? Pascal Mercier – Nattog til Lisboa (2004) |