I all menneskelig makt finnes det en lett, knapt merkbar forakt overfor dem vi hersker over. Å få fullstendig herredømme over andre menneskers sinn er bare mulig hvis vi blir kjent med, forstår og meget taktfullt forakter dem som er nødt til å overgi seg. Sándor Márai – Glør (1941) Det er en viss arroganse i alle soldater som okkuperer en erobret by. Den kan være dempet og skjult, like fullt er den der; de forakter de hjelpeløse, motløse sivilistene med sine ydmyke, bortvendte ansikter og deres forfalne hus, og den unge offiseren som beordrer mennene sine til å være på vakt med geværene, skjuler bak et snev av korrekthet en følelse av selvtilfredshet i maktposisjonen sin. Dette endrer seg gradvis etter hvert som de sivile blir tryggere og soldatene begynner å føle behov for mer menneskelig kontakt, spesielt med kvinnene. Mat kjøpes og betales for, man venner seg til uvante oppsyn og oppførsler, og etter hver som soldatenes makelighet øker lærer sivilistene seg å blidgjøre sine nye herrer, hvordan utnytte dem til egen fordel, og kanskje endelig hvordan snyte dem. Alan Moorehead – The blue Nile (1962) Det finnes ingen skjebne som ikke kan overvinnes med forakt. Albert Camus – Myten om Sisyfos (1942) Ingenting er mer foraktelig enn de rikes forakt for de fattiges begjær. Muriel Barbery – Pinnsvinets eleganse (2006) De store og rike begår nesten like mange nedrigheter som de små og fattige, men de begår dem i skyggen og viser isteden frem sine dyder: på den måten forblir de store. De små utfolder sine dyder i skyggen og fremviser sin elendighet i fullt dagslys: derfor foraktes de. Honoré de Balzac – Tapte illusjoner (1843)