Seier er årsak til fiendskap, for den som har tapt, har det vondt. Buddhas fortellinger - Samyuttanikaya 1 – hva var vi uten våre fiender? – ville vi ikke uten en eneste fiende følt oss bent frem en smule upåklædd? Agnar Mykle – Rubicon (1965) Vis det onde tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendskap med, blir som en varm venn! Koranen – Sure 41.34 Du skal ikke fryde deg over din fiendes fall; la ikke ditt hjerte gledes over hans ulykke. Thomas Mann – Loven (1943) … fiender bør man ha nær seg, så man kan holde øye med deg … Isabel Allende – Inés, jeg elsker deg (2005) I enhver historie er skurken av vesentlig betydning, for det finnes ingen helter uten fiender som kan måle seg med dem. Isabel Allende – Zorro (2005) Med hårreisende blindhet hadde Det tyske kommunistparti til siste stund betraktet nazistene som en ubetydelig motstander, fordi arbeiderklassens egentlige fiende var sosialdemokratene. Antonio Muños Molina – Sefarad (2001) For å slutte fred med en fiende må man samarbeide med denne fienden, og denne fienden blir en medarbeider. Nelson Mandela – Veien til frihet (1994) En krig begynner som oftest i det små, med vårt eget ordvalg. Et adjektiv der, et adverb der, et nedlatende substantiv. De hatefulle ordene sniker seg inn i språket som en kreftsykdom. Fienden, enten han er virkelig eller innbilt, skal demoniseres. Hitler ansatte Goebbels – selvfølgelig ansatte han Goebbels! Ingen kunne snakke som ham. Goebbels gjentok og gjentok, og det samme gjorde rødegardistene. Ingen bevisførsel. Krav om beviser var borgelig snikksnakk. Og så kom krigen. Overalt så vi krypdyr, hundehoder og demoner. Som rødegardister hadde vi sluttet å betrakte annerledes tenkende som vanlige mennesker. Torbjørn Færøvik – Kina. En reise på livets elv (2003) Hvis fienden ser frykten din, blir han sterk, … Vugg ham inn i sikkerhet. Hvis fienden selv er redd, blir han farlig. Gi ham følelsen av at du ikke er redd. Gi ham følelsen av at heller ikke han trenger å være redd. La ham kjenne din styrke, men ikke gjør ham redd. Siba Shakib – Samira og Samir (2003) Det er ingenting som får oss til å tro mer enn frykten, vissheten om å være utsatt for en trussel. Når vi opplever oss selv som ofre, legitimerer det alle våre handlinger og alle våre trosretninger, hvor tvilsomme de enn måtte være. Våre motstandere, eller simpelthen våre naboer, befinner seg ikke lenger på samme plan som oss, og forvandles til fiender. Vi er ikke lenger den angripende part, men forvandles til forsvarere. Den misunnelsen, griskheten eller bitterheten som driver oss, opphøyes til noe hellig, i og med at vi sier til oss selv at vi handler i selvforsvar. Det onde, trusselen, ligger alltid i den andre. Det første skritt i retning av fanatisk tro, er frykten. Frykten for å miste vår identitet, vårt liv, vår posisjon eller vår tro. Frykten er kruttet og hatet er lunten. Dogmet er til syvende og sist bare en tent fyrstikk. Carlos Ruiz Zafón – Engelens spill (2008)